I hyperinformasjonssamfunnet med en overflod av nyheter, er det å bli hørt og sett viktigere enn noen gang tidligere. Den radikale handlingen, det være seg i spektakulære og brutale terroranslag enten det er soloterrorister eller grupper, vil dessverre kunne bli et enda mer vanlig innslag i årene som kommer.
Vi lever i en tid hvor det å utføre terror synes som er blitt lettere for personer som søker seg til ekstremistiske ideologier og, meningsfellesskap, enten fellesskapene er fysiske grupper av mennesker som møter hverandre eller det er virtuelle felleskap av likesinnede på internett som gir soloterroristen en følelse av å tilhøre noe større og viktigere enn seg selv.
Ikke minst er påvirkningskildene mange og bruk av internett og sosiale medier er utvilsomt blitt sentrale formende og meningsdannende redskaper i ekstremismens og radikaliseringens tjeneste. Dette er den beksvarte baksiden av de fantastiske mulighetene som medieteknologien gir oss.
Den radikale handlingens hensikt er å vekke den angivelig halvveis mediebedøvde slumrende massen, slik at folk rives ut i fra hverdagens trivialiteter og blir tvunget til å ta stilling for eller imot. Formålet med den radikale handling er derfor å framtvinge reaksjoner og slik skape en ny situasjon eller forsterkning av en eksisterende endringsprosess, enten for å framskynde og eskalere prosessen eller stoppe den og initiere en ny og helt annen utviklingsprosess.
Den radikale handling som terror er ofte ment å ha en propagandistisk funksjon og slik anspore sympatisører og tilhengere til å la seg inspirere og ta opp kampen med lignende virkemidler eller aller helst overgå tidligere terrorhandlinger. Dess mer mediehype og overskrifter en handling skaper, dess større er dens muligheter til å oppfordre andre med lignende meninger og holdninger til å utføre tilsvarende handlinger. Parallelt med utviklingen av medie- og informasjonssamfunnet har terrorister nærmest ligget i forkant når det gjelder å ta de nye mediene i bruk og slik spre budskapet til stadig flere potensielle tilhengere.
Terroristenes avanserte bruk av medie- og kommunikasjonsteknologi, utfordrer kontinuerlig myndigheter verden over til å kunne finne mottiltak og dermed begrense mulighetene terroristene har til å kunne påvirke og stimulere andre til å begå grusomme handlinger. Demokratiske myndigheters tiltak mot terroristenes mediepåvirkning, skal samtidig balansere mot krav om å ivareta og beskytte ytringsfriheten som det fremste kriterium og vilkår for den demokratiske rettsstatens eksistens. Terrorbekjempelse og forsvar av ytringsfrihet er et balansearbeid og har en vanskelig grenseoppgang når terrorens støttespillere og sympatisører misbruker ytringsfriheten til å oppfordre til vold.
Den radikale handling har også en lammende og avskrekkende effekt på samfunn hvor befolkningenes misnøye rettes mot egne myndigheter som anklages for ikke å beskytte deres egne borgere. Befolkningens frustrasjoner, frykt og angst blir transformert til et sinne som rammer egne myndigheter og politikere som blir holdt ansvarlige for at terroren i det hele tatt kunne skje. Anklagen om at myndigheter og politikere ikke er i stand til å beskytte land og folk, kan i sin tid føre til politiske kriser og uro.
Sikkerhetsekspert Bruce Schneier påpekte i 2008 at når terrorbekjempelse har mislyktes så er det ikke på grunn av taktiske problemer, men på grunn av en grunnleggende feilaktig oppfatning vedrørende om hva som motiverer terrorister til handling (s.54, Schneier, B. ”The seven habits of highly ineffective terrorists”, Wired News 01.10.2008).
Schneier understreker at for å forstå terrorismens vesen, må vi forstå hvorfor folk velger terror som radikalt handlingsalternativ (ibdi). Det er jo denne grunnleggende forståelse som jo har vært fraværende i den såkalte ”War on Terror” anført av et USA med de samme imperialistiske ambisjonene om verdensherredømme som amerikanske myndigheter alltid har hatt under dekke av å være demokratiets og frihetens fremste forsvarer med våpen i hånd.
Det er klart et spørsmål om ikke den amerikanske krigføringen i praksis har fungert og også blitt oppfattet som en form for statsterrorisme når den amerikanske krigføringen i massiv skala også har rammet sivile mål. Den amerikanske og vestlige policyen, har gjort det enklere for islamistiske terrorgrupper å rekruttere og begrunne sine handlinger som uttrykk for motstand.
Selv om terror aldri kan og skal forsvares, er det likevel viktig å forstå hvorfor terrorgrupper kan rekruttere og begrunne sine handlinger. Det er en situasjon i global forstand hvor forholdet mellom liv og lære spriker når den vestlige humanismens ansikt i praksis langt fra viser seg å være noe vakkert skue. Terrorismen skjer derfor alltid i relasjon til annen maktutøvelse. Noen vil kalle krigens i seg selv som terror, noe det absolutt er noe i. Krig som voldens ekstremitet avler uansett hat og hat er det mentale drivstoff for terror i praksis.
For å kunne utføre terror som det radikale handlingsalternativ, er det maktpåliggende å demonisere fienden som nærmest umenneskelig eller som søppel og skadedyr. Gjennom å se fienden som umenneskelig, blir det desto enklere å fjerne de emosjonelle sperrene som det å føle og vise empati med ofrene. Soloterroristen, barne- og massemorder Anders Behring Breivik, hadde ikke uten grunn al Qaida som forbilde blant annet når det gjaldt å redusere og fjerne de emosjonelle sperrene for å kunne utføre sine brutale og bestialske handlinger. Det er slik klare likhetstrekk mellom terrorister uavhengig av hvilket politisk og/eller religiøst fortegn de har. De henter inspirasjon fra hverandre i hatets blodrus.
De som utfører den radikale handlingen ser ofte på seg selv som spesielt egnet og som utvalgt. De har som regel gjennomgått en forutgående prosess med grundige og nitidige forberedelser, hvor ikke minst de mentale forberedelsene er av sentral betydning for å kunne utholde og begå brutale voldshandlinger. Det viktige er å være i stand til å blokkere den brutale voldsutøvelsen og dens virkninger, en vold som man selv regisserer og utfører.
I religiøs forstand kan det være at man bruker bestemte skriftsteder fra hellige tekster for slik å validere og forsterke begrunnelsen for bruk av terror. I politisk forstand brukes ideologiske begrunnelser på tilsvarende vis som religiøse skriftsteder. Uansett er bruk av ordene viktige for å kunne skape en myte om terrorens nødvendighet, at det ikke er noen annen utvei enn å bruke vold.
