Oslo kommunes mobbeombud Kjersti Owren skrev 15/4.19 om «Den kollektive antipatien» på Dagsavisens nyemeninger.no. Her setter hun søkelys på hvordan debatten om elever som ikke opplever tilstrekkelig tilhørighet på skolen er gjennomgående dobbeltmoralsk. «Når vi hører om elever som viser innagerende atferd på grunn av forhold på skolen, står samfunnsdebattanter og politikere i kø for å peke på problemer med systemet som faktorer for å forstå, endre og hjelpe. Når elever utagerer, er denne omsorgen og viljen til forståelse påfallende fraværende. Da er det noe galt med eleven, og hardere skyts må til.»
På en barneskole hvor jeg tidligere jobbet ble den eksterne konsulenten Paul Viktor Wiker, som har etablert og driver virksomheten «God Skole», hyret inn. En såkalt ekspert i «snuoperasjoner» på skoler hvor de har utfordringer som kommer i veien for læringsmiljø. Elevene skal som et ledd i denne prosessen bli bevisste at de har utfordringer som forringer skolehverdagen til sine medelever. Utfordringene blir således omdefinert som uvaner og plassert hos elevene. Definisjonen på uvaner er bred; den omhandler for eksempel det å lage ulike lyder, grimaser, vandre i klasserommet, drikke i timen og kverulere.
Uvanefokuset er blottet for interesse for årsakene bak handlingene, og minner mest om den forhistoriske skammekroken. Jeg mener praksisen er direkte nedbrytende for barnas selvfølelse og tok til ordet for dette i kronikken «Uvaner i skolen» i Dagsavisen 8/5.18. I ettertid har jeg blitt kontaktet av bekymrede foreldre og ansatte ved andre skoler i landet hvor «God Skole» i skrivende stund er inne. Ansatte beretter om krav om kontinuerlig loggføring av såkalt uønsket adferd og foreldre om møter hvor det utleveres skjemaer med oversikt over hva som er uvaner og angitte standarder for hvordan barnet skal opptre. De får tikkende inn meldinger om sitt barns uvaner, løsrevet fra kontekst, med beskjed om å ta en samtale omkring disse hjemme. Stemningen dette skaper legger ikke et grunnlag for trygghet, verken i familien eller i klasserommet. I dette perspektivet blir barna først og fremst isolerte problemer som skal løses.
En foresatt kunne meddele at ved skolen han var tilknyttet, hadde ledelsen sendt et skriv til samtlige foresatte og informert om at «skolen har utfordringer med noen elever dette skoleåret». I denne sammenheng ville de så informere om at de hadde inngått et samarbeid med «God Skole». Kan det virkelig være lov å stigmatisere barn på denne måten?
Mobbeombudet etterlyser en perspektivendring. «Skal vi først snakke om å skape en skole og et samfunn som er bedre tilpasset mangfoldet av barn slik at færre – og selvfølgelig helst ingen – utagerer, må vi også snakke om hvordan barna påvirkes av måten de møtes på, måten vi omtaler dem på, og det alvorlige problemet vi har når storsamfunn og folkevalgte blindt heier frem kollektiv antipati mot barneskoleelever.»
Hva som ansees som hensiktsmessig i relasjonen barn–voksen har innen pedagogikken endret seg de senere tiår. Det har blitt en selvfølge å anerkjenne barn og voksne som likeverdige, slik blant andre Jesper Juul (2017) og Hedvig Montgomery (2018) understreker. Ikke likestilte, av den enkle årsak at maktforskjellen er for stor. Den voksne må for alles del ta det fulle ansvar for lederrollen, i og med at barnets livserfaring er begrenset når det kommer til mellommenneskelige relasjoner, og når det gjelder å kunne ta helhetlig ansvar for seg selv. Jeg ser ikke hvordan «God Skole» sitt opplegg kan sies å ivareta barnas verdighet. Med denne tilnærmingen til elevene undergraves ny overordnet del av læreplanverket, som sier følgende om opplæringens verdigrunnlag: «Skolen skal sørge for at menneskeverdet og de verdiene som støtter opp om det, legges til grunn for opplæringen og hele virksomheten».
Siri Harr Steinvik skrev kronikk om sine erfaringer som forelder involvert i «God Skole» i Dagbladet 22/05.18. Etter å ha vært deltaker på storforeldremøte ledet av Wiker, oppsummerer hun sin opplevelse av filosofien som ligger til grunn. Det hele går ut på at barnet som ikke mestrer skolens krav ikke vil. Dette er som hun selv påpeker feil; lærelysten er medfødt. Det er de voksnes ansvar å se til at den ikke tar for mye skade underveis. Stadige vurderinger, kritikk og negativt fokus tar knekken på mange barns selvfølelse og lyst til å lære. Wiker sin metode er åpenbart kontraproduktiv. Dessuten er den skadelig for barnas psykiske helse.
Katrine Heim Gjesvik og Kjersti Brænne, som jobber med barn og unge innen psykisk helsevern, skrev kronikken «Hva er «riktig» oppførsel?» i Dagsavisen 15/10.18. De frykter at ulike tiltak som tar sikte på å lære barn hva som er «riktig» oppførsel kan gi uheldige bivirkninger på barnas psykiske helse og deres læringsmuligheter. Kronikkforfatterne påpeker at et barns oppførsel er som et «språk» som må forstås og at bak barnas væremåte ligger det visse behov. Ved at en voksen forsøker å tolke og sette ord på sin forståelse av dette for barnet, kan barnet selv lære seg å forstå, tenke om og uttrykke sine følelser med ord. Når et barn opplever at andre anerkjenner dets følelser dannes grunnlaget for utvikling av empati, trygghet og tillit til andre. I motsatt tilfelle forteller vi dem indirekte at de ER feil. Det har aldri ført til noe godt for noen.
Med seksårsreformen får vi anledning til å gjøre såkalte urokråker til syndebukker fra dag en. Barn som verken er fysisk eller psykisk modne til det er plassert ved skolepulten, til tross for en relativt bred enighet om at det er en bommert. Med denne løsningen sikrer vi trolig det selvoppfyllende i profetien «et samfunn får den pøbelen det fortjener». Jeg påberoper meg ikke å sitte på løsningen, men jeg vet at rutiner for rapportering av uønsket adferd ikke bygger gode relasjoner. Til dette trengs flust med kompetente relasjonsbyggere av kjøtt og blod, samt et menneskesyn basert på verdighet, som setter oss i stand til å se eleven bak oppførselen.