Det er knapt lenger mulig å ta FrP seriøst.
FrPs nestleder, Per Sandberg, har ledet Stortingets justiskomité i fire år. Sandberg er privilegert fordi han har en jobb som gir makt og innsikt. Derfor er det skremmende at han står der i NRKs viktigste debattprogram og snakker usant til den norske befolkningen om den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I debatten sist torsdag, der Krekar og menneskerettighetene skulle diskuteres, sa han at «overdommerne» i denne domstolen «stort sett er akademikere uten juridisk utdannelse ... som dømmer overfor 800 millioner mennesker, og som fratar parlamentene muligheten til å ivareta sikkerheten til folk». Det er kanskje normalt i FrP-kretser å bruke betegnelsen akademiker som et skjellsord og å latterliggjøre menneskerettighetene. Men uansett forventes det at en tidligere leder av justiskomiteen har et minimum av kunnskap.
Noen av Norges fremste jurister har vært dommere i den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal var president i domstolen gjennom 13 år. Hanne Sophie Greve, som i dag er lagdommer, har vært dommer der. Hun ble etterfulgt av Sverre Erik Jebens, som var kommuneadvokat i Trondheim. Erik Møse var høyesterettsdommer, da han ble utnevnt som dommer i Strasbourg. Tidligere hadde han vært lagdommer og dommer ved FNs straffedomstol for Rwanda. «Akademikere uten juridisk utdannelse»?
Dagens president heter Dean Spielmann og er fra Luxembourg. Han har arbeidet som advokat gjennom en årrekke. Han har vært rådgiver for sin regjering i menneskerettighetsspørsmål. Domstolen har 47 dommere. Én fra hver av de landene som har undertegnet menneskerettighetskonvensjonen. Alle dommerne har juridisk utdannelse. Siden etableringen i 1959 har domstolen avsagt 10.000 dommer. Jeg har selv laget en dokumentarfilm om en avisredaktør som ble urettmessig dømt og fengslet av det totalitære regimet i Aserbajdsjan. Han ble frifunnet av domstolen i Strasbourg og fikk erstatning. Russland er flere ganger dømt av domstolen for forsvinninger i Tsjetsjenia. Russland er dømt til å betale millionbeløp til de etterlatte. Domstolens styrke er at den gir oppreisning til ofre for juridisk mishandling, statlig forfølgelse og annet urett.
Det er ingen bagatell når en representant for et regjeringsparti demonstrerer uvitenhet, tukler med menneskerettigheter og sier han er «skuffet over jussen», som han uttrykte det i samme debatt. Dette handler ikke om lakrispiper, proffboksing eller økning av taxfree-kvoten. Debatten om menneskerettigheter handler om respekt for menneskeverdet og for internasjonale rettsregler. Sandberg fabler om å internere folk som et forebyggende tiltak. Han mener at menneskerettigheter kan være til hinder for Norges trygghet. Dermed bringer han norsk politikk ned på et skremmende Guantanamonivå. Da fangene kom til Guantánamo i januar 2002, ble de framstilt som de farligste i verden. Loven skulle ikke gjelde for dem, mente Bush/Cheney/Rumsfeld. Det var i orden at de ble torturert og sperret inne på en fangeøy langt fra domstoler og rettssamfunnet. Domstolen i Strasbourg har flere ganger avsagt fellende dommer mot land som har latt USA og CIA torturere fanger på vei til Guantánamo.
Det er urovekkende at statsminister Erna Solberg finner seg i at hennes regjering råtner moralsk og etisk fra innsiden. Finansminister Siv Jensen har bekreftet at hun er villig til å bryte menneskerettighetene. Justisminister Anders Anundsen er drevet fra skanse til skanse i saken om asylbarn. Takket være glitrende journalistikk fra Bergens Tidende er det avslørt at Norge og lagerfører Anundsen, har deportert afghanske asylbarn i et så rasende tempo at myndighetene i Afghanistan har protestert. De sendte et protestbrev til justisministeren i november i fjor. På P2/NRK ble lagerførerens statssekretær bedt om å kommentere brevet. Han svarte at han ikke kunne afghansk. De fleste elevene på norske videregående skoler vet trolig at de to offisielle språkene i Afghanistan er pashto og dari.
Anundsen ble landskjent da han brant utgaver av Tønsbergs Blad, fordi han ikke likte det de skrev. Det har han kanskje sluttet med. Som justisminister kalte han asylbarna «lagervare». Hvordan de blir omtalt i Anundsens nære krets eller i FrPs partilag, kan vi bare forestille oss. Samtidig synes lagerføreren selv å ha gått i dekning. At KrF og V kan støtte dette regjeringsprosjektet blir et stadig større mysterium. Aslaug Haga måtte gå av som minister etter noe surr rundt utleie av et stabbur. Hva er et stabbur mot å sende uskyldige barn til Afghanistan, et av verdens farligste land for barn?
I et forskningsarbeid beskriver historikeren Per Ole Johansen hva som skjedde i Norge, da jødiske barn flyktet gjennom Europa på 1930-tallet. «Nansen-hjelpen» ba om innreise for noen av dem. Justisdepartementets ekspedisjonssjef skrev i en betenkning at han stilte seg «meget kjølig overfor oppholdstillatelse overfor jødiske barn.» Han mente at «chancen for å brenne inne med barna er overveldende stor». Disse barna ville «etter hvert knytte slike forbindelser i Norge, at vi ikke blir kvitt dem.»
Arbeiderpartiet satt med makten, da dette ble skrevet. Det var en annen og skremmende tid. Men hva har Norge egentlig lært av historien?