Den offentlige omsorgssvikten

Bør den som har sitt daglige virke blant 
barn gjøres personlig ansvarlig når vedkommende unnlater å varsle?

En 8 år gammel gutt ble frarøvet livet etter grov og omfattende mishandling. Etter rettens vurdering, forårsaket av hans nærmeste. Bildet av Christoffer, med de resignerte øynene, bitende i underleppa, er brent fast på netthinnen. Gjennom media har vi kunnet følge sviket, ikke bare fra familien, men også den offentlige omsorgssvikten. En kontaktlærer, en SFO-leder, en assistent fulgte et reglement om å gå tjenestevei (til rektor) med sine bekymringer istedenfor selv å ta affære. Det kunne dessverre også skjedd i barnehagen, der oppfatningen om at det er styrer som skal melde bekymringen til barnevernet, er utbredt.

Skole og barnehage og er blant de institusjoner som har lovpålagt meldeplikt til barnevernet ved mistanke om at barn utsettes for omsorgssvikt. Men institusjonen som sådan melder ikke. Det er menneskene som arbeider her som må melde. Bør den som har sitt daglige virke blant barn gjøres personlig ansvarlig når vedkommende unnlater å varsle?

Som barnevernarbeider og lærer i høyere utdanning, har jeg erfart en ofte mangelfull kunnskap om omsorgssvikt blant skole- og barnehageansatte. Både med tanke på barnets her og nå-situasjon (hvor ydmykende og skadelig er det ikke å bli slått, lugget, dyttet, spyttet på, og gjentakende bli fortalt hvor stygg, dum og udugelig du er?) og for utviklingen på sikt (barnets krefter som skulle brukes i en normal utviklingsprosess, brukes i stedet til å forsvare seg fysisk og psykisk mot omsorgssvikten).

Kunnskap kan imidlertid utvikles. Verre er det når vi ikke makter å ta inn over oss følelsesmessig at noen barn utsettes for omsorgssvikt. Kari Killèn kaller det overlevelsesstrategier. Overidentifisering med foreldrene («de går igjennom en vanskelig tid nå») gjør at den profesjonelles faglige vurderingsgrunnlag erstattes med håp og tro. Bagatellisering («det var nok et engangstilfelle») og benektelse («dette kan umulig være tilfelle») beskytter oss mot å bli overveldet av barnets smerte. Slike irrasjonelle mekanismer kan ha fatale konsekvenser for det barn som sviktes.

En rapport fra NOVA (2009) viser at de fleste barnehager har varslingsrutiner. Spørsmålet er imidlertid i hvor stor grad rutinene følges og om de er tilpasset alle typer omsorgssvikt. Mens 280.000 barn går i barnehage, står barnehagene for bare rundt fire prosent av meldingene som fører til undersøkelse i barnevernet (SSB). Det burde bekymre flere enn Barneombudet at den institusjon som ved siden av skolen ser barn mest, sender så få bekymringsmeldinger.

Offisiell barnevernsstatistikk (SSB) viser at 50.000 barn årlig har behov for tiltak fra barnevernet. Vel åtte av ti saker dreier seg om barn med behov for hjelpetiltak, for eksempel råd og veiledning til foreldrene, barnehageplass, avlastningshjem og støttekontakt. I underkant av 20 prosent av barna registrert i barnevernet lever under forhold der det er nødvendig med mer inngripende tiltak som plassering utenfor hjemmet, for eksempel i fosterhjem eller barneverninstitusjon. Dette er ofte de relativt «klare» sakene hvor det er liten tvil om at barna utsettes for alvorlig omsorgssvikt, mishandling eller overgrep og som utløser en klar meldeplikt til barneverntjenesten.

Men så er det de sakene som ikke fanges opp av barnevernet, saker hvor ansatte i skole og barnehage er bekymret, men hvor bildet er uklart, og man er usikre på om bekymringen omfattes av meldeplikten. Noen prøver å hjelpe barnet - i og for seg prisverdig, men uten å se at det kan forverre barnets situasjon ved at problemene tilsløres. Og noen ganger kontaktes mindre «farlige» etater, som PP-tjenesten. Men barnevernloven forutsetter at barneverntjenesten selv - ikke andre etater - vurderer innholdet i meldinger og hvilke tiltak som eventuelt skal settes i verk. Manglende eller for sen melding til barnevernet gjør at problemene får utvikle seg, med de omkostninger det har for barnet. De usynlige «sårene» barn i slike saker pådrar seg, kan være like vonde og vanskelige å lege som de mer synlige.

«Mørketallene» gjør det vanskelig å si eksakt hvor mange barn som trenger hjelp fra barnevernet. I en artikkel i tidsskriftet Lancet antas det at hvert tiende barn i høyinntektsland blir mishandlet. I Norge var det per 1. januar 2011 registrert bosatt 1.114.400 barn (SSB). Det er nok ingen overdrivelse å hevde at langt fra alle barn i Norge får den hjelpen de trenger.

Det er viktig å spørre hva som kan gjøres for å hindre at andre barn opplever at de institusjoner som etter loven er forpliktet å beskytte, svikter. I tillegg til allerede iverksatte tiltak som gransking av uventede barnedødsfall, innskjerping i straffelovens avvergeplikt og døgnåpen alarmtelefon for barn, må det etableres funksjonelle rutiner for hvordan personalet i barnehager og skoler skal gå fram i saker der det er mistanke om omsorgssvikt. Det må også utvikles gode samarbeidsrutiner mellom disse etater og barneverntjenesten, slik at man får kjennskap til hverandres oppgaver og roller, noe som kan senke terskelen for henvendelser til barnevernet.

Undervisningen i lærerutdanningene om hva som er god omsorg og hva som ikke er det må styrkes, slik at studentene utdannes til kompetente og handlingsdyktige yrkesutøvere i møte med barn, foreldre og barnevern. Kompetansehevende etter- og videreutdanning blant annet rettet mot å snakke med barn og samarbeid med foreldrene - også etter at bekymringsmeldingen er sendt - er blant andre viktig tiltak.

Og kanskje viktigst: barneverntjenesten som saksbehandlende og utførende organ i barnevernssaker, er helt avhengig av våkne og modige ansatte i skole og barnehage som ser og forstår og som tør melde ifra når barn ikke har det bra. For å øke bevisstheten om dette ansvaret bør den som er nærmest barnet (kontaktlærer/pedagogisk leder) ha et personlig ansvar for å melde ifra ved bekymring, og bli gjort tilsvarende personlig ansvarlig for å unnlate å handle. Å gå tjenestevei er ingen farbar vei dersom lederen ikke gjør det hun eller han skal.