Debatt

Den nye usikkerhetskulturen

Økt militær kapasitet skaper paradoksalt nok en økt følelse av usikkerhet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den store Nato-øvelsen Trident Juncture har satt sitt preg på store deler av Norge. Russland svarer med skyteøvelser rett utenfor dørstokken vår. Det spekuleres samtidig i om norsk satellittstasjoner, det være seg ved Hønefoss, Vardø eller på Svalbard, gir USA informasjon utenfor Nato-kanalen, som de så bruker i sine geopolitiske disposisjoner. Norge eksporterer våpen og ammunisjon, og produserer indirekte tusener av mennesker med funksjonsnedsettelse. Vi vikles inn i nye konflikter. Økt militær kapasitet skaper paradoksalt nok en økt følelse av usikkerhet.

«Det eksisterer en illevarslende generell følelse, nesten som på 1930-tallet, om at en forferdelig verdensomspennende tragedie kommer til å skje.» Slik starter professor Mary Kaldor fra Global Governance, London School of Economics, boken Global Security Cultures (Polity Press 2018). Den er resultat av et femårig forskningsprosjekt på krig og konflikt.

Den militære verden er i endring

Hvorfor, snart 20 år etter 11. september 2001 og de grusomme terrorangrepene på USA, brukes nesten bare militære virkemidler mot terrorister, når fenomenet terror er mer nærværende enn noen gang? Hvorfor tror politikere at krig er svaret på terror når krigene vi har vært involvert i, i Irak, Afghanistan, Libya, Pakistan, Mali, Somalia og andre steder, bare har gjort situasjonen verre? Og hvorfor blir det aldri slutt på konflikter i Syria og i Den demokratiske republikken Kongo? Jo, hevder Kaldor, det er fordi nye konfliktkulturer har vokst seg sterke, og det er rasjonelt for aktørene å fortsette. Denne nye konfliktkulturen skaper et meningsfullt narrativ, gode «karrierer», materielle insentiver, og politisk makt.

Trident Juncture: Tid for tettere nordisk samarbeid

Militærapparatets bruksområder har forandret seg, på grunn av teknologiske endringer. Mye militær teknologi i dag er enda mer destruktiv og nøyaktig enn tidligere, samtidig som forskjeller krigførende parter imellom har minket. Ergo har militær kapasitet blitt et mindre egnet instrument for å innføre orden og tvang. Det er bare å se på verdens største militærmakt USA. Hva har de klart å tvinge gjennom av orden i Afghanistan og i Irak?

Finnes det vinnere lenger?

Konvensjonell krig i dag har ingen klare vinnere. Groznyj i Tsjetsjenia, Fallujah i Irak og Vukovar i Kroatia ble alle i sin tid skutt til fillebiter, men opprørsgrupper popper opp igjen når slagene er over. Alt var enklere under den kalde krigen, hvor vi hovedsakelig hadde én global sikkerhetskultur.

I dag har vi mange ulike sikkerhetskulturer der ute, ifølge Kaldor. Den første er den gamle modellen, som kan kalles «geopolitisk». Den andre er «nye kriger», kjennetegnet av et nettverk av stater og ikke-statlige aktører. En glidende overgang mellom geopolitikk og nye kriger fører til hybridkriger som i Ukraina. Det dreier seg ofte om tilgang på ressurser, mer enn om regimeendring. I Ukraina handler det om angrep mot sivilsamfunnet, mer enn om regelrette slag. Målet er at russiske og ukrainske oligarker skal kunne opprettholde sin makt og privilegier. I Syria er krigen først og fremst et angrep mot demokratitilhengere, hvor det er skapt en falsk konflikt mellom sunnier og shiaer, som knapt eksisterte før.

En tredje kategori kalles ‘den liberale freden’, med sine fredsbevarende tropper og mange internasjonale organisasjoner som opererer under FNs, EUs eller Den afrikanske unions (AU) vinger. Kontaktflaten mellom det Kaldor kaller «nye kriger» og «den liberale freden», fører til en form for «hybridfred», med usikre og ustabile fredsløsninger, hvor krigførende fraksjoner forblir dominerende politiske og økonomiske aktører.

Den fjerde formen er «krigen mot terror», som involverer sikkerhetstjenester, spesialstyrker, private sikkerhetsaktører, masseovervåkning og droner. Denne kategorien ble opprinnelig født i det idéhistoriske landskapet som gjerne kalles amerikansk «exceptionalism». Dette er ideen om at USA er et land ulikt alle andre, med bedre demokrati og mer frihet. Det innebærer i praktisk politikk at landet har mer «ansvar» og mer «rett» til å hevde seg.

De siviliserte sivilistene

Kan vi i dette bildet redde det vi kan kalle «en sivilisert væremåte»? Det eksisterer fortsatt det Kaldor kaller «øyer av siviliserthet» (civility) i disse moderne krigssonene. Denne sivilisertheten består av arbeidet utført av sivilsamfunnsorganisasjoner, lokale kommuner som har klart å fremforhandle lokale våpenhviler, redde kulturminner og som har trygge soner hvor vanlig økonomisk aktivitet finner sted. Det er disse vi leser om en gang iblant fra Syria, for eksempel.

De nye krigene gir oss ingen egentlig vinner og taper, og heller ingen mekanisme for å skape en etterkrigsorden. Derfor trenger vi at øyer av «siviliserthet» kan bli koblet til legitime former for politisk autoritet, på lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Denne legitimitet er bundet opp i sikkerhetskulturen. Derfor er den liberale freden, som er tett forbundet med en form for globalt samarbeid og styring, svært viktig.

Atomvåpen: Vanviddet eskalerer

Den nye rovøkonomien

Det store problemet vi står overfor er at de nye krigene gjør at krigsøkonomien på bakken blir en økonomi i økonomien, og den skattlegges av ulike krigsherrer. Organisasjoner blir enkelte ganger nødt til å subkontrahere lokale aktører linket til væpnede grupper, for å kunne gjøre jobben sin. Humanitær innsats kan derfor noen ganger berike de samme grupperingene som forlenger den gjensidige lukrative business som krig er.

Fredsmekling forblir viktig, og må gjøres både på statsnivå, men også på regionale og lokale nivå, mer eller mindre samtidig. Og straffefrihet må motarbeides. På sikt må de skyldige stilles til ansvar. Her må Norge tørre å si fra. Kan vår mulige plass i FNs sikkerhetsråd være en god plattform?

Fredsarbeid og fredsorganisasjoner opplever at det kuttes i budsjetter, slik som ved høstens norske statsbudsjett. Samtidig er anti-internasjonalistisk retorikk og autoritære politikere som Trump, Putin, Erdogan med på å undergrave den bredere samfunnsmoralen. Slikt blir det lite sikkerhet av.

Mer fra: Debatt