Innlegget er undertegnet styret i Forfatterforbundet: Jan Ove Ekeberg, Helle Stensbak, Eystein Hanssen, Dorthe Erichsen, Lena Roer, Ørjan Karlsson og Frid Ingulstad
Solidaritet handler om å dele. Det handler også om å forstå, anerkjenne og respektere andre. Forfatterforbundets grunntanke er at alle forfattere er like mye verdt, har like stor rett til å bruke tittelen forfatter med hevet hode og like stor rett til å påvirke hvordan kollektive støttemidler fra staten fordeles mellom forfattere. Det er vår tanke om solidaritet.
På Forfatterforbundets første landsmøte i april i år ga medlemmene styret klar beskjed om å jobbe videre langs denne solidaritetslinjen. Et svært sentralt spørsmål i dette arbeidet er fordeling av bibliotekvederlagsmidler.
I dag fordeles de skjønnlitterære forfatternes andel av disse kollektive midlene av Den norske Forfatterforening (DnF), som vekselvis opptrer som laug og fagforening, og Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU) gjennom Norsk forfatter- og oversetterfond (NFOF).
Med etableringen av Forfatterforbundet har norske skjønnlitterære forfattere fått sin egen fagforening. Vi har passert 350 medlemmer, stadig nye melder seg inn. Da er det naturlig at Forfatterforbundet tas opp som likeverdig aktør i NFOF. Det vil være ekte solidaritet. Og vi vet at alle norske forfattere føler solidaritet med hverandre. Det ligger innbakt i det å være forfatter. Det samme gjør den grunnleggende tanken om ytringsfrihet, som både vi og DnF har nedfelt i våre vedtekter.
Vår felles kamp er å styrke de skjønnlitterære forfatternes inntekts- og arbeidsvilkår. I fellesskap skal vi arbeide for at så mange forfattere som mulig står samlet for å oppnå høy forhandlingskraft i viktige saker som angår forfatteres økonomi og levekår gjennom hele livet.
Sammen skal vi jobbe for å sikre og styrke stipendordningene, innkjøpsordningen, arbeide for en bedre inntektssikring ved sykdom og mulighetene for opparbeidelse av tjenestepensjon. Pensjon er viktig. Mange av oss risikerer å bli minstepensjonister, og utsiktene for yngre forfattere er særdeles dårlige. Solidaritet er å jobbe sammen også for unge og ennå upubliserte forfatter.
Det er mange gode ordninger for litteratur og forfattere i Norge. Men vi må erkjenne at utfordringene står i kø. Normalkontrakten bør moderniseres, maktkonsentrasjonen i bransjen er for stor, bibliotek legges ned og den bokbransjen vi kjente, er i stor endring. Jo flere som står sammen, desto mer kan vi oppnå på disse områdene.
Den kanskje aller største utfordringen – og muligheten – finner vi i den teknologiske utviklingen. Distribusjonen av det skrevne ord er i endring. Et eksempel er framveksten av strømmetjenester for lydbøker. Dette er et av de hurtigst voksende segmentene på det internasjonale litteraturmarkedet. Allerede nå opplever norske forfattere stor gjennomslagskraft i dette markedet. Bøker finner nye lesere og lyttere, og nye formater vokser fram. Vi må ta inn over oss at teknologien er i ferd med å forandre forfatterrollen, og vi bør samarbeide om å finne gode løsninger som bringer litteraturen ut til flere lesere.
Norge er en flerkulturell nasjon, forankret i et demokratisk og inkluderende verdisyn. Det norske språket har en sterk posisjon som målbærer av rause holdninger.
Slik bidrar litteraturen til felles identitet i et samfunn der alle befolkningsgrupper deltar. Og det skrevne ord utvikler seg med samfunnet. Nye stemmer dyrkes fram, samtidig som vi verner om vårt språk og vår kultur.
Dette legger vi i ordet solidaritet. Alle forfattere skal med, alle har en plass. Forfatterforbundet representerer et veiskille, et veiskille som vil styrke forfatterne og litteraturen.