Den norske Pentagon-journalistikken

Kulturminister Thorhild Widvey kutter pressestøtten og begrunner det med uavhengighet og frihet. Hun synes å ha glemt ytringsfriheten.

Under Nordiske Mediedager i Bergen for et halvt år siden, holdt kulturminister Thorhild Widvey åpningstalen. Mer enn tusen mennesker var til stede i Grieghallen. Det var journalister og eiere fra Norges største mediebedrifter. I salen satt TV-sjefer og lederne for norske medias viktigste undervisningsinstitusjoner. Kulturministerens tale var så innholdsløs og patetisk at det ble stille i salen. Slik oppsummerte hun sin mediepolitikk: «Økt konkurranse, tro på markedet og frihet for den enkelte». Var formuleringen tatt fra en av Unge Høyres valgkampbrosjyrer?

I sitt kulturbudsjett har Widvey kuttet pressestøtten med 16,5 prosent, som er lik 50 millioner kroner. Ministeren mener at dette vil gjøre avisene mer redaksjonelt uavhengige. Det er knapt noen tilfeldighet at de avisene som først og fremst rammes også er mest kritiske til regjeringens politikk: Klassekampen, Dagsavisen og Vårt Land. Den friheten som Widvey snakker om, undergraver i stedet ytringsfriheten. De uavhengige journalistiske miljøene blir færre. Det betyr mindre kritisk journalistikk og mangfold. Mer enn noensinne trenger Norge kritiske journalister som utfordrer makt og som trenger inn i maktens hemmelige rom.

Det motsatte skjedde da Jens Stoltenberg skulle tiltre som NATOs nye generalsekretær. Da ble det iscenesatt en kampanje det er lenge siden vi har sett i Norge. «Han er klar for jobben med å sikre NATOs 28 medlemslands trygghet», het det i Dagbladets oppslag. Avisen kunne fortelle at den nære kontakten «med pappa Thorvald og søster Camilla» var viktigere enn noen gang. Generalsekretæren selv avslørte at det var umulig for ham å avslå dette tilbudet om ny jobb: «Man svarer vanligvis ikke nei til Obama og Merkel». Dagbladet intervjuet en av NATOs firestjerners generaler, som sa han gledet seg til å jobbe sammen med Stoltenberg. «NATO-generalen røper … at Norge er en sterk kandidat til å få den store NATO-øvelsen som er planlagt i 2018». Hurra! Da kommer 25.000 NATO-soldater til Norge, og til en av de største militærøvelsene i NATOs historie.

I VG, som de siste årene har vært Norges fremste forsvarer av nesten alt Pentagon og USA foretar seg rundt i verden, skrev Frithjof Jacobsen at «verden vil merke en viss endring i tonen når Jens Stoltenberg tar over». I en annen artikkel konkluderte han med at de norske bombetoktene i Libya førte til at «Stoltenberg endelig fikk besøke USAs president … og at Norge rykket noen hakk opp på vennelisten i Washington D.C.»

Med tittelen «Den varme krigeren fra Norge», skrev Helge Simonnæs i Vårt Land at Stoltenberg neppe kommer til «å floppe», blant annet fordi «han har kjent på smerte» gjennom søsterens skjebne. «I Norge kan vi tillate oss å være stolte av å levere en leder som kan bety mye for verden». Dagsrevyen laget et eget lørdagsportrett, der Norge fikk vite at Jens «gjør seg klar til et helt nytt liv». Pappa Thorvald, «som selv har hatt de største statslederne på besøk på kjøkkenet», dukket også opp og forsikret «at Jens vil greie det».

I sitt berømte essay, «Hvorfor jeg skriver», skrev George Orwell at «politisk tale og skrift i vår tid i all hovedsak er et forsvar for det som ikke kan forsvares». Det som har kjennetegnet alle disse jublende portrettene og kommentarene er at norske journalister ikke har klart å stille kritiske spørsmål til Stoltenberg om hva NATO driver med og hva Norge og han er en del av. Ikke et spørsmål om de minst 500.000 som døde under Irak-krigen, der våre NATO-partnere i USA og England herjet. Ikke et spørsmål om tortur og kidnappinger og Guantánamo. Ikke engang et spørsmål om den mislykkede Afghanistan-krigen, eller om hvordan Norge og NATO har ødelagt Libya. Ikke et spørsmål om hva NATOs nye generalsekretær mener om Obamas utenomrettslige dronedrap i Jemen, Somalia, Afghanistan og Pakistan. Årets fredsprisvinner, Malala, tok opp dronedrapene med Obama. Ingen norske journalister har klart å stille et spørsmål om dette til «den varme krigeren».

I Tyskland kom det nylig ut en bok om hvordan tyske journalister har latt seg bruke og kjøpe av CIA og USA. Boken heter «Kjøpte journalister» og klatret høyt opp på de tyske bestselgerlistene. Den er skrevet av Udo Ulfkotte, som har vært redaktør i Frankfurter Allgemeine. Han forteller hvordan han selv og flere av hans kollegaer har arbeidet for CIA. Oppdragene har vært å vinkle oppslag og journalistikk til fordel for NATO. At journalister har arbeidet for CIA har vært omtalt før. Carl Bernstein, som avslørte Watergate-skandalen, skrev allerede i 1977 en artikkel i magasinet Rolling Stone om at 400 amerikanske journalister hadde påtatt seg oppdrag for de hemmelige tjenestene i USA.

Jeg påstår overhodet ikke at norske journalister er kjøpt og betalt av CIA eller av norske etterretningstjenester. Men medienes jublende og ukritiske artikler om Stoltenbergs nye jobb kan vanskelig kalles journalistikk. Det publiserte framstår som propaganda for NATO, Pentagon og for økte forsvarsbudsjetter.