2017 har stått i det russiske revolusjonsjubileums tegn. Det var også året vi markerte 100-årsdagen for USAs krigserklæring mot keiserriket Tyskland under den første verdenskrig.
En kakefest skulle holdes av noen som faktisk ønsket å feire oktoberrevolusjonen – eller kuppet, som noen kaller det. Fredrik Mellem satte kakefesterne på plass, og Dagsavisen (ja, herværende avis, Dagsavisen, ikke revolusjonsavisen Klassekampen) tok kakefesterne i forsvar.
2. april 1917 sto den amerikanske presidenten, Woodrow Wilson, i Kongressen og talte varmt for å gå til krig for å gjøre verden trygg for demokrati. I løpet av fire dager ga Kongressen med overveldende flertall støtte til en krigserklæring mot Tyskland. 6. april 1917 underskrev presidenten Kongressens krigserklæring.
6. april 2017 var dette hundre år siden.
Neste morgen i Syria – da det fortsatt var kvelden den 6. april i den amerikanske føderalhovedstad, Washington – intervenerte USA militært i Syria.
I løpet av de hundre årene har verden måttet slite med en amerikansk utenrikspolitikk som har hatt som ideal å forme verden i sitt demokratiske bilde. Med unntak av andre verdenskrig har dette vært mislykket.
Donald Trump kan ikke med rette kalles en ideologisk konsekvent politiker. Ei heller kan han med rette kalles en konsekvent motstander av amerikansk neokonservativ utenrikspolitikk. Men mange hadde knyttet håp til hans kritikk av intervensjonene i Irak og Libya. Det håpet brast på selve 100-årsdagen for krigserklæringen i 1917. Hvordan situasjonen med Nord-Korea vil bli håndtert, er det store spørsmålet.
Vi går nå snart inn i 2018, et år som vil stå i nok et 100-årsjubileums tegn. Det er neste år 100 år siden første verdenskrig (i praksis) ble avsluttet. Det var en krig som på mange måter forandret verden. Krigen begynte i en monarkisk verdensorden. Da krigen var over, var den demokratiske republikk (ikke til å forveksles med såkalte folkerepublikker) den «naturlige» nye statsform. Krigen avsluttet også en liberalismens gullalder. Woodrow Wilsons konsept om krigføring for spredning av demokrati har fulgt oss siden.
Kan vi i 2018 få en ordentlig debatt om utenrikspolitikk for å forme resten av verden i vårt (Vestens) bilde? Og som dagens situasjon i Libya gir et altfor tydelig eksempel på hvor galt kan gå? I Norge ser Terje Tvedt ut til å ha sådd et godt frø for en slik debatt med utgivelsen av Det internasjonale gjennombruddet.
Kan vi i 2018 få en ordentlig debatt om det Finn Olstad har kalt vår «virkelige statsreligion», demokrati som styreform?
Riktig godt nytt år!
J.K. Baltzersen er redaktør av antologien Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?