Onsdag kveld kom endelig rapporten som detaljert tar for seg hva som skjedde da VG laget en sak om Trond Giskes nattlige dansing på Vulkan Bar i Oslo. Saken har blitt omtalt som en skandale og som et overtramp som svekker ikke bare VGs, men alle mediers troverdighet.
Episenteret i kritikken har vært påstanden om at avisen fabrikkerte sitatet fra Sofie, kvinnen som danset med Giske: «Det ble litt mye, så vi dro derfra». Denne kritikken har basert seg på én eneste kilde. Da TV 2 lagde sin sak om VGs dekning, stilte kanalen et ledende spørsmål til Sofie: «Vil du gå så langt som å si at dette sitatet er oppdiktet?». Hun svarer: «Ja, i all fall halvparten. Den delen som ikke skulle stå der. Den er nok oppdiktet, ja».
Men VGs rapport konkluderer med at det ikke er grunnlag for å si at sitatet var fabrikkert. Den slutningen er godt dokumentert. Journalist Lars Joakim Skarvøys notisblokk, e-postene han har sendt som referer Sofies uttalelser, samt flere omtaler av at Sofie – også overfor VGs sjefredaktør Gard Steiro og nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken – har beskrevet situasjonen på Vulkan med ord som «ekkel», «upassende», «ubehagelig», «ukomfortabel» og at hun «cringet». Dette ville hun ikke siteres på i VG. Både TV2s sak og VGs rapport tegner et bilde av at sitatet som til slutt ble publisert, var et kompromiss mellom journalist og kilde. Hensikten var å oppsummere hovedinnholdet i det hun hadde sagt, uten å gå i detaljer.
Den mest ramsalte kritikken mot VG og avisas journalister har bygd på en antakelse om diktning og fabrikkering. «Fabrikkering av sitat er en journalistisk dødssynd», har presselosjens leder, Mats Rønning, slått fast. Magne Lerø i Dagens Perspektiv fulgte opp: «TV 2 har dokumentert at VG fabrikkerte et sitat fra Sofie», skrev han, før han spekulerte fritt om VGs interne prosesser og til slutt foreslo at Skarvøy burde få sparken. I kommentaren skriver Lerø at «det oppstår et journalistisk drev når journalister får noe på en person med makt som kan føre til at han eller hun må trekke seg». Kanskje Lerø skulle lese opp den setningen for seg selv, foran speilet?
I Bergensavisen ble også påstanden om det fabrikkerte sitatet lagt til grunn. Avisa slo fast at VGs dekning bygger på «oppdiktede sitater» «en løgnaktig historie» og kalte det en «presseetisk forbrytelse». Erik Stephansen i Nettavisen mente å vite at dette var en «bevisst fordreining av sannheten – og bevisst manipulering av en kilde for å skape et falskt bilde». Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim mente at VG «har misbrukt en kilde på det aller groveste, og forfalsket en nyhet». Han skrev at avisen er «en trussel mot rettssikkerheten». Vårt Land mente på lederplass at dette dreide seg om en «journalistisk dødssynd det ikke finnes tilgivelse for i vårt yrke.
Både TV2s sak og VG-rapporten tegner et bilde av en kvinne som oppsøker Giske, danser med ham, blir filmet av venninnen og deretter deler filmen videre. Når videosnutten etter hvert kommer ut av kontroll og begynner å sirkulere på sosiale medier og fanges opp av VG og NRK, ønsker hun bare å legge lokk på hele greia. Hun vil ikke ha noen mediesak. Men Fagforbundets bekymringsmelding gjør at det blir nettopp det. Selv om det opplagt ikke er lurt å filme seg selv med omstridte kjendiser og dele det videre dersom man ikke ønsker oppmerksomhet, er det enkelt å få empati med en uerfaren person som opplever et altfor sterkt press fra VG og en fagforening som snakker på hennes vegne uten å spørre henne først. Det må ha vært en svært ubehagelig opplevelse å havne ufrivillig i hele Norges søkelys på den måten.
VG og Skarvøy har beklaget at de presset for hardt på Sofie i sitt kildearbeid. De har bedt om unnskyldning overfor alle involverte. Det hadde vært fint om de som på sviktende grunnlag har anklaget Skarvøy for løgn og juks retter en beklagelse overfor ham, også. Journalistikk bygger på noen grunnleggende krav: Vær etterrettelig og kildekritisk. Ikke jag i flokk. Den regelen gjelder også når det er et mediehus eller en journalist som står i stormen.