I Dagbladets (16.05.2014) seksjon for kjendisstoff står en deltager fra ”Paradise Hotel” frem og klager at han blir fremstilt som dum og han frykter at hans framtidige jobbkarriere kan henge i en tynn tråd som følge av deltagelsen i programmet. Det er klart at ved at han står frem slik han gjør, er han vel snarere med på å bekrefte det han ønsker å motbevise.
Vi snakker her om en gruppe mennesker som antageligvis vil leve med psykiske seinskader fordi de har deltatt og latt seg utlevere på programmer som "Paradise Hotel". Jeg tenker også på "de stakkars" rosabloggerne som om noenår (kanskje allerede nå) vil få psykiske plager, fordi det er ingen som lenger legger merke til dem eller gidder å bry seg om deres intetsigende hjernedøde tomhet.
Det er klart at i det oljedopa Norge er det ufattelige mange som er blitt "ofre" på grunn av den uutholdelige overfladiskheten som dominerer. Poenget er at det er alt for lite alvor og for mye lettvinthet og infantil idioti. Den norske offentlighet synes å være ”bedøvd” av lettvint underholdning og virkelighetsflukt.
Det foregår en blodig krig i Syria med minst 150000 drepte og utallige fysiske og psykiske skadde. Krigen har etter hvert mistet aktualitet i norske medier som lever på kjendis- og underholdningsstoff. Millioner av syrere er på flukt internt i eget land og i nærområder og naboland. Det er en ufattelig tragedie.
Det er i denne forbindelse en enorm kontrast mellom de virkelige ofrene og ”ofrene” i vår egen norske rikdomsboble. Vi ser ikke de virkelige ofrene og vi nekter å ta imot dem når de står på vår dørstokk og søker beskyttelse. I stedet henfaller vi til overfladiskheten og det infantile som programmer som ”Paradise Hotel” er et erkeeksempel på.
