Hva var det gode, gamle Karl Marx skrev igjen? Var det ikke «proletarer i alle land, foren eder». Jo, det var det.
Derfor så skal vi takke Siv Jensen, ikke forbanne henne eller unnskylde henne, vi skal takke henne for forrige helgs rotete retorikk. Hun provoserer ikke meg ett sted. Ingen burde la seg fyre opp av en fjollete femtiåring. Det var flåsete sagt og konteksten var ufarlig, men hun mente hver stavelse. Vi burde heller takke henne for at hun er så dum at hun med åpne øyne gjør seg selv den mest gedigne av bjørnetjenester. Det var en lissepasning for et allerede rødmende publikum.
Takke henne for at hver og en av oss som har følt seg truffet av termen «jævla sosialist», fra Rødts kader til den lyserødeste størske sosialdemokrat til Hareides progressive kristendemokrater, har våknet, kjent etter og tenkt, jepp, det er faktisk meg hun snakker om. Det er meg hun satte sin lubne finger i brystet på og kalte en jævel. Og ja, jeg er en sosialist.
Takke henne for at hun har fått oss alle til å kjenne etter. For at vi har reist oss.
Takke henne for at hun gjør det så krystallklart hva det er man kjemper mot i politikken. Takke henne for å gi oss en felles, ytre fiende. Og fienden er ikke Siv Jensens eller hennes seint-på-kvelden- breiale barsjargong, men høyrepopulismen og de enkle budskap og enda enklere løsninger. Vi som føler oss truffet, blir pekt på fordi vi tror på sterke fellesskap og små forskjeller. Det er til å holde ut. Vi vet vi har rett.
Sosialist er en hedersbetegnelse. En identitet. Og et ord høyresida slenger nedlatende rundt seg når den sliter i motvind. Som om spøkelsene fra kommunismens groteske bomskudd i øst og i det fjerne øst bor i ordet. Nei, de gjør ikke det. De bruker ordet som en karikatur. Som om noen ønsker seg tilbake til femårsplaner, ufrihet og diktatur.
Sosialisme er i dag ikke én politisk retning eller den politiske konstruksjonen den var, ikke engang en ideologi er det, det er et ideal. Et prinsipp. Om fellesskap, om likhet og fordeling. Like muligheter for alle. Gode liv for alle, som det viktigste politiske målet. Og dette er ideer som deles av røde, lyserøde, gule og grønne deler av spekteret. Sosialisme er ikke reaksjonært, det er framtida. Sosialisme er like lite avleggs som menneskelighet er det. Målet er et samfunn der ingen skal måtte betale prisen for andres suksess eller lykke. Der ingen skal utnyttes. Slik kapitalismen forutsetter. Og når man ser tilstanden tøylesløs kapitalisme har satt verden i de siste 30 årene, er det åpenbart grunn til å betvile at marked og egoisme er veien videre.
Hadde jeg vært T-skjorte-produsent, ja vi trenger også dem i den framtidige sosialistiske paradisstaten, ville jeg kjørt pressa på høygir nå fram mot festivalsesongen. Og ikke minst valgsesongen. Det er bare å pumpe ut i XS, S, M, L, XL og XXL: «Jeg er en jævla sosialist» på rødt, hvitt og blått. Jeg tipper det allerede er gjort. Det kan bli DEN sommeren. Takk for det.
Til Siv Jensen kan T-skjortemakerne trykke opp en T-skjorte med teksten «Jeg var finansminister i Norge i åtte år. AND ALL I GOT WAS THIS LOUSY T-SHIRT».