Vi trenger økt fokus på vår rolle som forbrukere og hvordan vi kan påvirkes til å gjøre vårt forbruk mer miljøvennlig.
Det kan synes som om et viktig element holdes borte fra klimadebatten. Hvordan skal vi forholde oss til følgende faktum? Vi mennesker har svært sterke følelser for at goder så vel som byrder må fordeles rettferdig: «Jeg er ikke villig til å ta store klimabyrder om ikke de fleste andre også gjør det samme.» Dette dilemmaet (også kjent som «allmenningens tragedie») kan tas på alvor bl.a. ved å gjøre oss til bevisste forbrukere. Det er to viktige tema i denne sammenheng.
For det første må jeg som forbruker få vite hvor mye CO2 (CO2e) utslipp det er knyttet til produkter og tjenester som i vesentlig grad bidrar til klimagass-utslipp. Er produkt X «kortreist» og produsert ved fornybar energi er det CO2 å spare. Det bør være mulig å sammenligne mengde CO2 utslipp knyttet til produkt X kontra produkt Y. Og, hva er CO2 gevinsten ved å reparere, og produsere produkter av høy kvalitet med forventet lengre levetid? Om jeg som forbruker får slik informasjon vil jeg ha grunnlag for å gjøre fornuftige klimavalg når jeg handler.
Det er på ingen måte trivielt å fremskaffe riktige verdier for CO2 utslipp. Internasjonale standarder for dette er allerede på plass og de blir stadig forbedret. Norge kan være foregangsland på dette området og vi må få systemer på plass for dette. En «klima-app» på en mobiltelefon kan bli en viktig veileder når vi skal ut å handle. Den kan hente fram riktige klimatall for produktet jeg er interessert i. Aktører innen mobil, bank og forsikring bør samarbeide med miljøbevegelsen på lag for å gi forbrukere og husholdninger det vi trenger for våre private klimaregnskap.
Det andre vi trenger er måltall for CO2 utslipp for årene fremover. FNs klimarapport gir oss globale måltall. Politikere og miljøbevegelse må gi oss måltall hvor CO2-forbruk er brutt ned til et nivå som angår deg og meg, men som også tar hensyn til våre betingelser, som for eksempel bosted. Om jeg f.eks. får vite at mitt (eller min husholdning sitt) klimaregnskap ligger 15% over måltallet og 5% over gjennomsnittet vil jeg føle et betydelig moralsk ansvar for å senke mitt CO2 forbruk til et akseptabelt nivå. Dermed vil kunnskap om CO2 tall for aktuelle produkter som jeg ønsker å anskaffe høyst sannsynlig gjøre meg mer ansvarlige og samtidig gi meg et handlingsrom som i seg selv kan gjøre en betydelig forskjell i retning av mer klimavennlig forbrukeratferd.
Men, om ikke informerte forbrukere kan gjøre en tilstrekkelig stor forskjell kan det bli nødvendig med sterkere virkemidler. Jeg drøftet dette i et tidligere innlegg ("Klimadebattens tabuområder").
PS. I dag er internasjonal transport subsidiert ved lave eller ingen skatter og avgifter. Dette er et tankekors i miljøsammenheng. Det å la forbrukeren se CO2 gevinsten ved kortreiste produkter vil i seg selv kunne gjøre en forskjell i forbrukernes produktpreferanser. Videre vil CO2 informasjon på alt vesentlig forbruk unngå ensidig negative fokus på bilbruk og flyreiser.
Håkon Lønsethagen, Asker