Demokratiske fallgruver

Bare 3,6 prosent av kandidatene i kommunevalget har innvandrerbakgrunn.

I fjor pekte Abid Q. Raja (V) på manglende mangfold i Norge. Et usynlig glasstak, som etniske minoriteter ikke når igjennom.

Noe som i henhold til Raja gjelder dommerstanden, statsadvokatene, politimestere, ledelsen i statlige helseforetak, Riksrevisjonen, direktoratene, departementene og mediehusene.

Les også: Det usynlige glasstaket

Det bildet Raja tegnet ble bekreftet av årets valgkamp. SSBs tall som ble lagt frem i august i år viser at folk med innvandrer- og minoritetsbakgrunn fortsatt er sterkt underrepresentert i norsk politikk.

Mens nesten to av ti (17,7 prosent) av Norges drøyt 5,3 millioner innbyggere er innvandrere eller er norskfødte med innvandrerforeldre, har bare 3,6 prosent av kandidatene i kommunevalget innvandrerbakgrunn.

Blant partiene på Stortinget var MDG best når det gjelder inkludering og mangfold.

Partiet hadde flest politikere med innvandrerbakgrunn på sine lister, dvs.11, 4 % av MDGs 2684 kandidater hadde innvandrerbakgrunn.

Vi finner valgets soleklare vinner, Sp på motsatt ende av skalaen. 1,7 prosent av Senterpartiets 8.640 kandidater hadde bakgrunn fra et annet land enn Norge. Frp lå tett innpå Sp, men presterte et hakk bedre enn Sp. 2,7 % av Frps kandidater hadde minoritetsbakgrunn.

Med bakgrunn i SSBs tall kan man ikke lenger benekte at helt frem til Frp gjorde krav på utlendingsfeltet, var dette et område ingen politiske partier ville ha.

I dag konkurrerer politiske partier om å bli oppfattet som mest strenge og passelig rettferdige i sin innvandring- og integreringspolitikk. Selv om politikere påstår å ha medisinen, virker partier lite interessert i å ta i bruk den medisinen i egen partiorganisasjon.

Demokratiet er tuftet på prinsippet om politisk deltakelse.

Ta for eksempel borgereffektivitet, som refererer til innbyggernes evne og muligheter til å påvirke og ha innflytelse over lokale beslutninger. Borgereffektivitet handler om nærhet og nedenfra-og-oppover-demokrati.

Ett av de sterkeste argumentene imot kommunesammenslåingen var nettopp det at den ville svekke borgereffektiviteten, og derfor ville den også svekke demokratiet.

Paradoksalt nok det partiet som var fanebærende i kampen mot kommunesammenslåing er også det partiet som er dårligst på mangfold i egen partiorganisasjon.

Dette kommer neppe som en overraskelse på dem av oss som har engasjert seg i debatten om integrering på et dypere nivå. Dette problemet speiler seg også i kommunestyrer, utvalg, råd og ideelle og frivillige organisasjoner.

Den sist nevnte for eksempel har over en rekke år vært leverandører av integreringstiltak. Også der ser vi at glasstaket har skapt et tydelig skille mellom administrasjon, styret og ledelsen og innvandrere.

Jeg mener dette åpner opp for en nødvendig debatt om nærhet, likestilling, og nedenfra-og-oppover-demokrati i vårt samfunn.

Den canadiske statsviteren Bacchi mener at politikere gjennom sine forslag argumenterer for konstruerte problemstillinger. Dermed vil problemene som politikken er ment å «løse», ikke eksistere uavhengig av tiltakene.

I partiprogrammet til partiene på Stortinget, blir likestilling forstått som en grunnleggende verdi, et nødvendig lim som holder samfunnet samlet, en rettighet og en plikt.

Det har vært stor systemsatsing på å lære innvandrere om likestilling, og det stilles krav til innvandrere om å internalisere likestillingen som en ny verdi.

Innvandrere er sådan forpliktet til å følge opp den «selvfølgeliggjorte» majoritetens definisjon av likestilling. Det er forståelig at kravet om likestilling utløser krav om likhet, men paradoksalt nok får likestilling ulike betydninger i forhold til kvinner og minoriteter under en valgkamp.

Her ser vi at likestilling mellom kjønnene dreier seg om å få flest kvinner mulig på valglistene, mens likestilling mellom minoriteter og majoriteter under valget ofte vil dreie seg om å få flest mulig innvandrere til å bruke sin stemmerett på valgdagen.

Integrering er ment å skulle favne bredt, men den politiske ovenfra-og-nedover-tilnærmingen, og måten den blir valgt på er udemokratisk og snevert.

Inkludering må bort fra dagsorden og inn i partiorganisasjonene. Inkludering må ikke bare være noe man snakker om, men noe man gjør som en selvfølge. I de politiske partiene bør inkludering speiles i beslutningsprosesser.

En systematisk involvering av innvandrere i partipolitikken bør sikres gjennom egen klausul i partienes vedtekter, der innvandreres andelsmessige plass i det norske demokratiet sikres.