Demokratiet på retur

Demokratiene er truet i Latin-Amerika, ikke minst fra USA.

I løpet av 2018 har nesten to tredjedeler av alle latinamerikanere valgt nye statsoverhoder. Men maratonvalgåret kan knapt sies å ha vært noen feiring av demokratiet. Lederen for det kjente meningsmålingsinstituttet Latinobarometro, Marta Lagos, har gått så langt som å si at 2018 har innvarslet slutten på den såkalte «tredje demokratibølge». Det betegner en periode som begynte da de brutale kald-krigsdiktaturene falt på 1980-90-tallet.

I motsetning til hva som skjedde under den kalde krigen er det ikke blodige kupp som har svekket demokratiene det siste året. Snarere er det en lang rekke lovbrudd, lovendringer og innvarslede endringer som til sammen undergraver maktfordeling og demokratiske rettigheter. Men én likhet med den kalde krigen begynner å tre tydelig fram: at USA igjen bruker demokratikortet høyst selektivt, og søker å dominere snarere enn samarbeide med regionen.

I en tale i november lanserte USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, John Bolton, begrepet «Tyranniets troika» om Cuba, Venezuela og Nicaragua for å rettferdiggjøre en hardere linje. Han har rett i at ingen av disse regimene kan kalle seg demokratiske.

I Nicaragua kom veiskillet etter at Daniel Ortega’s familiedynasti viste seg som et ikke bare autoritært og korrupt, men også brutalt regime i sin reaksjon mot demonstrasjonene som begynte i mai.

Venezuela har lenge vært på glideflukt mot et autoritært regime. I 2017 ble den lovlig valgte nasjonalforsamlingen tilsidesatt av en grunnlovgivende forsamling. Da president Nicolás Maduro sikret gjenvalg i mai i år var det altså uten en demokratisk grunnlov i ryggen. Derfor har de fleste land nektet å anerkjenne valget og heller ikke Maduros nye presidentmandat som formelt starter 10. januar 2019.

Og på Cuba har Miguel Diaz Canel, som ble ny president i april, videreført styresettet etter Castro-brødrene.

Problemene er imidlertid at USA gjennom hele året har undergravd sin egen troverdighet som demokratiforkjemper. Det begynte dårlig da Juan Orlando Hernández ble tatt i ed som ny president i Honduras i januar, med USAs bifall, men under massive protester i hjemlandet på grunn av valgfusk og at Hernández sitt kandidatur var grunnlovsstridig.

Det var like øredøvende stille fra USA da Guatemalas president Jimmy Morales i august annonserte at han trakk mandatet til den USA- (og Norge-) støttede kommisjonen mot korrupsjon og straffrihet (CICIG). For noen uker siden ble det klart at USA isteden sender militær bistand til Morales. Myndighetene i USA har selv brutt både lover og grunnleggende menneskerettigheter i behandlingen av desperate migranter fra Mellom-Amerika, og gjort lite for å styrke implementeringen av fredsavtalen i Colombia der nå 108 menneskerettighetsaktivister er drept så langt i 2018.

Men det mest urovekkende er det nære forholdet som ser ut til å etablere seg mellom USA og Jair Bolsonaro, Brasils nyvalgte president, som åpent utfordrer demokratiske verdier og institusjoner. Sammen med Colombias nyvalgte, og allerede upopulære, president Iván Duque er Bolsonaro pekt ut som hovedalliert mot Venezuela.

Verktøykassa som USA har tatt i bruk for å nå sine mål i regionen har hittil kunnet oppsummeres i ett ord: sanksjoner. Bolton annonserte sanksjoner mot Nicaraguas førstedame og visepresident Rosario Murillo, og cubanske bedrifter. Venezuela er allerede gjenstand for både finansielle sanksjoner og sanksjoner mot individuelle politikere. Disse blir nå utvidet, på tross av at de så langt har forverret den økonomiske miseren, uten å lykkes i å skape splid i regjeringen som håpet. Nå rasles det stadig oftere med sabler overfor Venezuela. Men så lenge bare en svært liten andel av venezuelanerne (og latinamerikanere flest) ønsker militær innblanding, slår dette tilbake på USA. Det USA først og fremst har oppnådd i regionen er å underminere sin egen legitimitet. Bare 24 prosent av Latinamerikanerne ser nå positivt på USAs globale lederskap.

Det Latin-Amerika kunne ha mer bruk for enn USAs polariserende politikk, er en reell dialog og prosess for å bygge konsensus som kunne være med på å gjenreise tilliten til demokratiet. Lederen av Latinobarometros bekymringer er basert på den nyeste meningsmålingen. Den viser at bare i halvparten av landene i Latin-Amerika mener flertallet at demokrati er den foretrukne styreformen. I El Salvador, Honduras og Guatemala er andelen under en tredjedel.

Noen peker på Mexico som en ny demokratisk lederfigur. Der råder optimismen etter at Andrés Manuel López Obrador tiltrådte som president 1. desember, etter et historisk valgskred i sommer. Men for at Mexico skal kunne spille en slik rolle, må Lopez Obrador selv motstå fristelsen til å samle all makt i sine egne hender, og overvinne enorme økonomiske og sikkerhetsutfordringer på hjemmebane. Med et stadig mer aggressivt USA, og autoritære Kina og Russland klare til å fylle de tomrom den gamle imperialisten måtte etterlate seg, blir det uansett en tung kamp for demokratiet framover.