Verden

Demokrati og et år med Trump

2017 har vært et bemerkelsesverdig år. Det mest spesielle, hevdes det, har vært hvem som har flyttet inn i Det hvite hus.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Helt i starten av året var det opptelling av valgmannskollegiets stemmer i Kongressen, og det var offisielt at outsideren Donald Trump skulle bli president. Siden før presidentinnsettelsen 20. januar har hans avsettelse vært spådd.

Men han sitter ennå.

Det har vært snakket noe om at Trump truer rettstatens og demokratiets institusjoner. Hvor godt klarer disse som snakker om dette, å holde demokrati og rettsstat fra hverandre? Vet de hva de snakker om når de bruker ordet demokrati?

Civita-sjef Kristin Clemet uttalte nylig at det liberale demokrati er noe av det viktigste man kan kjempe for idag. I et foredrag i Den Polytekniske Forening i oktober uttalte Clemet at arbeider og annet i Civitas regi måtte være innenfor en støtte til det liberale demokrati. I samme foredrag antydet hun støtte til Francis Fukuyamas teori om det liberale demokrati som historiens sluttpunkt. Det kan være på sin plass å minne om likhetstrekkene med hegelsk-marxistisk historieteori.

Civita-historiker Bård Larsen skrev i Aftenposten-kronikken mandag 18. desember:

«Historien er en lang rekke av overraskelser, som i beste fall virker uunngåelige i retrospekt.»

Vi har fra Marx begrepet «historiens drivende krefter», og fra dette har vi også det utledede begrepet «riktig/feil side av historien». Hegel før ham igjen skrev om «historiens sluttpunkt», som Fukuyama har videreført. Men Civitas egen historiker synes altså å støtte den tilfeldige historieteori, og dermed implisitt forkaste hegelsk-marxistisk historieteori.

Kristin Clemets svenske kollega, Timbro-sjef Karin Svanborg-Sjöva har blant sine bokutgivelser i 2017 en oversettelse av Jason Brennans Against Democracy. Svanborg-Sjöva skrev i en artikkel publisert nå i romjulen:

«[M]ed den kritiska blicken riktad mot en folkvilja som behandlas närmast religiöst. Det är inte utan ironi att så många reaktioner på Brennans bok uppvisar ett mönster märkvärdigt likt den åsiktskorridor som så många etablissemangskritiker har varnat för: här finns frågor som inte får ställas, svar som ”ingen efterfrågat”, en skönmålad verklighet som ställs mot ett dystopiskt kaos.»

Vi har en konsensuskultur i Norge, men det sies at den ikke er så sterk som i Sverige. Er det allikevel slik at en svensk tankesmie har lettere for å utfordre en nærmest religiøs tilnærming til demokrati enn sin norske parallell?

Det er klart problematiske sider ved Donald Trump. Men mange av hans kritikere uttaler seg på en måte som kan synes å ha som grunnleggende premiss at vi hadde et nærmest perfekt fungerende system, og at Trumps inntog er et vannskille i en utvikling bort fra nettopp dette nærmest perfekte system.

Dette tilsynelatende premisset er feilaktig.

Nina Karin Monsen skriver i en grunnlovsantologi redigert av denne skribent at alt snakket om minoritetsvern stort sett er retorikk.

Vi har et stort problem med vårt politiske system. Det tegnes et rosemalt bilde av vårt liberale demokrati. Men virkeligheten samsvarer ikke så godt med dette bildet. Og vårt religiøse forhold til demokrati legger sterke begrensninger på hvordan vi snakker om dette.

Dette er kanskje nettopp en viktig årsak til at Trump kom til makten. Folk er lei utenomsnakk, og da spiller hans problematiske sider mindre rolle.

Riktig godt nytt år!

J.K. Baltzersen er redaktør av antologien Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?

Mer fra: Verden