TEGNING: SIRI DOKKEN

Delingssvada

Vi kan ikke leve av å kjøre hverandre i drosje.

Omtrent annethvert år går den en ny bølge av svada gjennom norsk næringsdebatt. Et ord eller et fenomen som det påstås at skal sikre framtida vår etter olja havner på «alles» lepper. Det skrives om det i avisene. Noen som er gode å snakke og ikke veit så mye om økonomi holder foredrag på ulike næringskonferanser om hvorfor nettopp dette begrepet eller fenomenet er helt avgjørende for landets framtid. Til slutt havner det i stortingspolitikernes vokabular og som titler på regionale næringsplaner. Det siste markerer slutten på bølgen. Når et begrep når handlingsplanen til Østfold næringsråd er det over. Det blir stille, før et nytt begrep går gjennom den samme runddansen, gjerne med de samme aktørene både som foredragsholdere, skribenter og kommentatorer.

Det siste tiåret har synergier, konkurransekraft, innovasjon, innovasjonskraft, grønt skifte, omstilling og omstillingsskraft(!) vært populære. I år er det delingsøkonomi som er ordet. Siden i høst har du knapt kunnet lese en avis eller være på en konferanse uten å høre om dette fenomenet. Piratdrosjeselskapet Uber og utleieappen Airbnb er den nye vinen. Det er sink or swim, som de som har sett en amerikansk powerpointpresentasjon pleier å si. Det er framtidas løsning og vår utfordring. Og det er dette som kommer etter olja. Et samla norsk synsekor vil ha oss til å tro at det er sjølve framtida vi ser i hvitøyet når vi kan bestille drosje svart ved å bruke en annen app enn Taxifix. Det er akkurat like lite sant som at det ikke finnes problemer, bare utfordringer. Det siste nye av fjoråret var for øvrig at det heller ikke finnes utfordringer, bare muligheter.

Det finnes problemer. I en situasjon hvor oljeprisen har falt til en fjerdedel av det den var for to år siden finnes det hauger av dem. Og den såkalte delingsøkonomien løser ingen av dem. Like lite som vi kunne leve av å klippe håret til hverandre på 80-tallet, kan vi leve av å kjøre hverandre i drosje i 2016. Langt mindre av å bo perioder i hverandres boliger. Og det er det disse elektroniske tjenestene gjør oss i stand til. De forandrer ikke alt, de forandrer potensielt sett måten vi skaffer oss kunnskap om, kjøper og utfører noen tjenester på. Det aller meste forblir det samme.

For noen måneder siden hørte jeg redaktøren i en av Norges største aviser fortelle om hvordan alt forandra seg. Han snakka om alt det rette, om internett, sosiale medier, Uber og Airbnb. For å vise hvor raskt verden forandra seg, viste han to bilder fra Petersplassen i Roma. Bildene var tatt ved innsettingen av henholdsvis Pave Frans og Pave Benedict i 2013 og 2005. På det ene bildet ser man en folkemengde og blitsen fra ett eller to mobilkameraer. På det andre ser det ut til at hver eneste nysgjerrige katolikk holder et kamera over hodet. Dette bildet beviste i redaktørens øyne at ingenting kom til å være som før. Men kaster du et mindre app-entusiastisk blikk på bildet, vil du se noe annet. Alt er stort sett som før. Det utnevnes en ny pave. Petersplassen fylles med like mange folk. De står på samme sted. Den eneste forskjellen er at de holder en mobiltelefon over hodet og tar bilder de seinere aldri kommer til å se på. Verden forandrer seg raskt, men aldri så grunnleggende som entusiastiske foredragsholdere hevder.

Den såkalte delingsøkonomien er i beste fall en sosialistisk måte utnytte ressurser bedre på. Biler, hytter, hus og andre tunge investeringer kan deles av flere, vi sparer penger og kan produsere mindre. I verste fall, er det en kapitalistisk måte å ta fra arbeidstakere i servicenæringer pensjonsretter, sjukelønn og forsikring. Og en legalisering av en svart økonomi som vil tappe fellesskapet for store ressurser.

Det finnes helt sikkert en mellomting mellom disse to ytterpunktene, men foreløpig er det verste fall som er gjeldende regel.

Delingsøkonomien har ingen mulighet til å «bli den nye olja», like lite som kultur, finans eller asylmottak kan bli det. Når NHO ved inngangen til det som kan bli den største krisa i norsk produksjonsøkonomi etter krigen lager en årskonferanse som har Uber som et slags hovedtema, viser det først og fremst hvor sterk massesuggesjonen virker i næringslivsmiljøer. Det finnes helt sikkert medlemmer i NHO som ser dette som en gylden mulighet til å bygge ned fagforeninger og arbeidsfolks retter i Norge, men først og fremst handler det om flokkmentalitet. Bølgen av svada slynger over landet og treffer også toppetasjen på NHO bygger på Frogner, og dermed står Uber på programmet.

Norges problem er ikke at vi ikke har fått tak i taxier eller at hotellovernattinger har vært for dyrt. Problemet, og det er verken en utfordring eller en mulighet, er at prisen på vår viktigste eksportartikkel er redusert til et nivå som skremmer vettet av så vel investorer som selskaper. Umiddelbart mister folk jobben. På lengre sikt mister det norske samfunnet store skatteinntekter og store eksportinntekter. Svaret på det er verken delingsapper eller oppfinnsomme begreper. Det er industripolitikk, verdiskapning og samfunnsbygging.