gina barstad, stortingsrepresentant sv FOTO: Joacim Jørgensen

Dele for å skape, Astrup

Det er nesten ufattelig at vår nye utviklingsminister Nikolai Astrup kunne skrive et innlegg på en hel avisside om regjeringens prioriteringer i utviklingspolitikken uten å nevne “forskjeller” eller “ulikhet” med et eneste ord. Er det ett trekk som preger den globale utviklingen mer enn noe annet er de enorme forskjellene mellom rike og fattige, mellom menn og kvinner, mellom minoriteter og majoriteter, og mellom de som rammes av klimakrisen og de som tjener på den.

Skal vi løse disse problemene er regjeringens hovedprioriteringer feil medisin. Høyre-statsråden vil “mobilisere privat kapital” inn i viktige sektorer i lavinntektsland uten å ha en plan for å hindre bruk av skatteparadiser og uthuling av lokale skattesystemer. Dette kan i verste fall bidra til øke snarere enn å utjevne forskjeller mellom fattig og rik.

Like viktig som fordeling av penger er fordeling av makt. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp er nok en gang under press som følge av en uvanlig allianse av kristne og muslimske konservative religiøse krefter og amerikansk maktelite. Å stå opp for kvinners rettigheter er viktigere enn på lenge.

Det er positivt at regjeringen viderefører regnskogssatsingen og har et uttalt mål om en bred satsing på klima. Trenden de siste fire årene har imidlertid vært at pengene i økende grad har blitt kanalisert mot katastrofeinnsats og dermed å lindre konsekvensene. Astrup bør spørre seg om Norge i fremtiden kan bidra mer til å hindre at katastrofene oppstår. Kutt i klimautslipp forebygger katastrofer og konflikter i fremtiden. Den samme logikken støtter kravet vårt om stans av våpensalg til land i krig og tiltak for å hindre utenlandske selskapers plyndring av fattige lands naturressurser.

Regjeringen fortjener ros for å snu, og for å gjeninnføre posten som utviklingsminister. En viktig grunn til dele oppgavene på to statsråder har vært å rendyrke rollene. Mens utenriksministerens overordnede oppgave er å fremme norske interesser i utlandet, er utviklingsministerens rolle å fremme interessene til de som faktisk har behov for en utviklingspolitikk. De siste fire årene har imidlertid norske egeninteresser fått prege utviklingspolitikken mer og mer. Resultatet har vært en dårligere og mindre effektiv utviklingspolitikk. Skal Astrup lykkes med sin visjon om vekst og fattigdomsbekjempelse må han sette kampen mot forskjellene aller først. Vi må dele for å skape.