Debatt

Debatten om artsdiskriminering

Aksel Braanen Sterri har rett i at måten mennesker diskriminerer (andre) dyr på, er et like alvorlig etisk problem som rasisme og sexisme

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Aksel Braanen Sterri har rett i at måten mennesker diskriminerer (andre) dyr på, er et like alvorlig etisk problem som rasisme og sexisme (Dagbladet 25.02.16, 07.03.16, 14.03.16). Men det er langt ifra anerkjent som det, og noen reagerer voldsomt negativt på sammenligning. Hvorfor det?
Mennesker og dyr er likestilt på viktige felt
Å gå fra postulatet om at alle mennesker er like mye verdt, at vi i prinsippet bør ta like mye hensyn til alle, til ett som sier at det bør gjelde for vår holdning til alle dyr er kontroversielt, men det er både empatisk, logisk og rettferdig.
Sterri følger argumentasjonen til filosof Peter Singer: etikkens grunnleggende imperativ er å forhindre lidelser og fremme gleder for alle med slike opplevelser. Ganske ukontroversielt. Nesten alle er enig at alle følende skapninger bør beskyttes mot «unødvendige lidelser».
Problemet er at vi ikke behandler dyr rettferdig. Skadene, lidelsene, og traumene ikke-menneskelige dyr utsettes for tillegges systematisk lavere moralsk vekt enn menneskers. Vi tillater oss å påføre dem vold som ellers ville vært kriminelt. De utsettes med andre ord for samme type diskriminering som rasisme, bortsett fra at diskrimineringen går på art og ikke på rase eller etnisitet.
Ifølge Singer er det lidelsene i seg selv som er moralsk relevante, ikke hvem som har dem. Krenkelse av andres moralsk relevante interesser er fellesnevneren for rasisme, sexisme og artsdiskriminering (også kalt spesiesisme), og det som gjør dem like alvorlige. Forskjellbehandling i seg selv er ikke problemet. Et problem blir det først når visse individer/grupper systematisk påføres alvorlige skader og belastninger, på grunnlag av etisk irrelevante kriterier, som f.eks. etnisitet, art, kjønn, intelligens o.l.
Singer (og Sterri?) er utilitarist, men i alle etiske teorier som baserer seg på prinsippet om rettferdig behandling, møter en det samme problemet med artsdiskriminering.
Hvordan kan behandlingen av dyr rettferdiggjøres med utgangspunkt i det liberale ikke-aggresjon-prinsippet, eller med prinsippet om «til enhver etter behov», eller det kristne eller buddhistiske nestekjærlighetsbudskap? Hvorfor er «dyr» eller «art» et moralsk akseptabelt kriterium for diskriminering, men ikke «rase/etnisitet», «nasjonalitet», «kjønn», «intelligens» eller andre former for sosial og økonomisk status? Det sies at rettferdigheten er blind. I måten vi behandler disse problemstillingene på, kreves det en viss artsblindet.
Kamp om status og rang
En av de vanlige responsene på argumenter om at dyrene er våre likestilte er at det oppleves som krenkende. Judee Isabel Ihasee Bjørgans (DB 01.03.16) beskylder Sterri for å dehumanisere ofrene for rasisme og sexisme, når disse overgrepene kategoriseres sammen med artsdiskriminering.
Bjørgan kunne hatt et poeng om at deler av artsdiskriminering-diskursen risikerer å reprodusere liberale illusjoner om vår sivilisasjons fortreffelighet, som sier at nå har vi i det store og hele avskaffet rasisme, sexisme, menneskeslaveri og derfor må gå videre med å utvide sirkelen til å inkludere andre arter. I stedet forvrenger hun Sterris argumenter til det absurde, fremstiller artsdiskriminering og dyreutnytting som en ubetydelig sak, og gir ingen forklaring på påstanden om hvorfor begrepet om artslikeverd er krenkende, bortsett fra at det er noe hun og andre føler.
Det er en viktig forskjell på krenkelsen noen opplever når de blir utsatt for vold, svik eller devaluering, og krenkelsen en person som devaluerer noen andre føler når vedkommende blir gjort oppmerksom på dette. Selv om noen føler seg krenket betyr ikke det automatisk at de er forulempet eller urettferdig behandlet.
I The Dreaded Comparison: Human and Animal Slavery, fra 1988, skriver Marjorie Spiegel: «Å sammenligne lidelsene til dyr med de sortes (eller en hvilke som helst annen undertrykt gruppe) er kun krenkende for spesiesisten – en som har en falsk oppfatning om hva dyr er.»
Bortsett fra å være en nøytral kategori for biologisk klassifisering, brukes «dyr» også som et verdiladet begrep med en overveiende negativ og artsdiskriminerende betydning. Det er derfor forfinede mennesker har behov for å avskrive sin slektskap med ikke-menneskelige dyr. «Mennesker er ikke dyr!», poengterer de. Når de insiterer på at det er en viktig forskjell mellom mennesker og andre dyrearter, skinner det gjennom at de vil ha frem at mennesket er noe «mer», enn «kun et dyr» Det som kunne virke som en interesse i å ville kartlegge naturlige variasjoner, avslører seg som et ønske om å konstruere et hierarki, som beleilig nok skal legitimere vår utnytting av dyr.
Menneskesjåvinistiske fordommer gjør at folk føler seg krenket av likestilling med «de andre» dyrene, på samme måte som rasister og sexister føler seg krenket når de blir konfrontert og likestilt med «de andre» menneskene. Men vi kan ikke slutte å konfrontere urettferdig diskriminering fordi noen blir krenket av det.

Artsdiskriminering, rasisme og sexisme er uttrykk for det samme

Den største forskjellen mellom artsdiskriminering og diskriminering som går på etnisitet og kjønn er ikke at artsdiskriminering objektivt sett resulterer i mindre overgrep og lidelser, men at artsdiskriminering ikke blir tatt like alvorlig. Det er en vane. Det er en ideologi som legitimerer og trivialiserer vårt eget samfunns overgrep mot dyr.
Det er lettere å kritisere andre tiders og kulturers moralske standarder, enn å revurdere verdier og normer en selv flaskes opp på. Hvor lett stemples ikke fremmedkulturelle praksiser som barbariske hvis de bryter med vårt samfunns standarder for menneskerettigheter? Like lett som vi selv henfaller til blind tradisjonstro når vi gjøres oppmerksom på at husdyr- og kjøttproduksjon er unødvendig og hensynsløs utnytting av dyr.
Arild Tornes
Norsk vegansamfunn

Mer fra: Debatt