«– Dette med døden og avslutningen på livet distanserer man seg fra», svarte daglig leder i Buskerud Begravelsesbyrå, Svein Thomas Kollen.
Jeg hadde spurte ham om hvorfor folk ikke er bedre forberedt på en av livets store uunngåeligheter: At du, og alle andre, skal dø. Det er noe her, selv om vi som kjent alle skal leve evig.
Kollen oppfordrer folk til i det minste å snakke med sine nærmeste om hvorvidt man vil kremeres, selv om dettekan være betent nok.
Selv vil jeg legge til at det kan være lurt å si ifra om organdonasjon er aktuelt, samt eventuelle andre foretrukne ordninger. Om seremonien bør være religiøs eller ei - for eksempel.
Ved Åmot Kirke i Modum finnes et fellesgravsted der kommunen tar seg av gravstellet. Dette er populært, og minnesmerket fylles raskt opp med navn. Kanskje bor de etterlatte langt vekk uten mulighet for gravstell?
Mange eldre etterlater seg relativt store formuer, som nok kan bidra til å dekke kostnaden for begravelsen.
Men hus er ikke det samme som likvide midler og en kiste kan koste like mye som en brudekjole. Det er mulig å legge litt til side.
Da jeg skrev en sak om kvinners personlige økonomi fikk jeg, gjennom eposter og facebookmeldinger, kjennskap til tilsynelatende oppegående enker - som ikke visste hvor mye gjeld de hadde på huset. En kvinne på 44, som ikke kunne logge seg inn i egen nettbank. En dame som ikke visste hva pensjonen sin var og folk, som etter 50 års samliv med arbeidsdeling i hjemmet, plutselig måtte lære hvordan vaskemaskinen fungerte eller hvordan man koker poteter.
Forresten: Hvor er egentlig septiktanken (som vi heldigvis aldri har hatt noe med å gjøre) ved huset til far? Ja, det er ubehagelig, men vi kan faktisk unngå større ubehageligheter. Imens får vi nyte det livet vi har.