De vi glemte å inkludere

De utrygge trenger trygghet og beskyttelse. De redde trenger andre arenaer å være på.

Hverdagen har blitt snudd på hodet. Inntektsgrunnlaget har blitt halvert, og det eneste jeg har vært bekymret for er de økonomiske konsekvensene for bedriften og de ansatte, som må permitteres.

En snikende uro for min egen inntekt har også dukket opp.

Når det ikke lenger var flere tall å regne på, ingen flere risikoanalyser å tegne opp, den teknologiske oppgraderingen var gjennomført og det var tomt for nye ideer til alternativ inntektservervelse, var det endelig tid til å sette seg ned og kjenne etter.

Hvilke konsekvenser får denne unntakstilstanden for mennesker der ute i de tusen hjem?

Mange mobiliserer, kreativiteten har fått et oppsving og felleskapet kjennes godt og viktig. Men det er en tanke som virkelig gnager på innsiden. Har vi husket på alle? Det kjennes ut som noen mangler, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Hvem har vi glemt?

Det knyter seg i magen og jeg kjenner kvalmen komme. Samfunnet holder delvis stengt. Alle skal være hjemme. Der er de trygge – for viruset. Det er nesten så jeg må kaste opp. Hvordan skal vi få gitt en følelse av samhold til de som nå er fanget i et hjem sammen med en voldelig partner?

Hvordan skal vi få gitt all vår omsorg til de som må være sammen med sin overgriper 24 timer i døgnet?

Hvordan skal de barna som må ha hjemmeskole med mor og far som ruser seg få nyte godt av vår felles mobilisering og uante ressurser?

Vi må ha med dem.

Noen barn er sikkert hjemme alene. Vi må få inkludert dem i fellesskapet. Hvem strekker ut hånden? Hvilken dør skal vi banke på først? Flokken må finne han som bare venter på et signal om at nå kan livet avsluttes.

Hun som alltid har vært ensom, og nå også er fysisk isolert, og nesten ikke klarer å utstå tilværelsen. Vi må ha med henne.

Hvem jobber på spreng for å tenke ut kreative løsninger, utnytte teknologien til det ytterste og gjennomføre risikoanalyser på de glemtes vegne?

Jeg har jeg ikke svarene. Ingen løsninger.

Masker og antibac hjelper ikke mot slag, raseri og rivende smerte i hjerte. Hva kan jeg gjøre? Jeg skal i hvert fall gi et nødsignal ut til flokken min om at alle ikke er trygge selv om de er hjemme.

For noen er ikke korona den største risikoen. Det trengs ikke lange analyser for å trekke den konklusjonen.

De utrygge trenger trygghet og beskyttelse. De redde trenger andre arenaer å være på. Det gode sterke fellesskapet må nå helt frem til dem. Det er ekstra viktig nå, for risikoen har akkurat gått i taket. Alle lampene lyser.

Det vi i hvert fall må gjøre, er å finne alternative og sikre måter hjelpeapparatet kan holde åpent på.

Alle de som til vanlig hjelper de usynlige, må få støtte til å fortsette det viktige arbeidet.

De som lytter med spissede ører til de som selv er hindret fra å varsle om faren de befinner seg i, må få nye retningslinjer for kontakt.

Åpningstiden må utvides. Alle må i arbeid. Og de kreative sjelene som prøver å finne nye måter å jobbe på, må få slippe til.

Jeg har ikke helt rukket å dvele lenge nok til at min uro har beveget seg utenfor landegrensene ennå, men jeg tror vi har glemt å telle noen flere inn i det store fellesskapet.