Debatt

De vender Vesten ryggen

Den russiske middelklassen elsker ikke Putin, men de ser ikke noe alternativ.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Russlandsdebatten fortsetter for fullt i Norge og i resten av Europa: Har de økonomiske sanksjoner som EU iverksatte og Norge lojalt følger, de tilsiktede konsekvenser? Er det en ny kald krig eller ikke? Tar Putin hensyn til NATOs advarsler og de stoltenbergske utspill? Det må være underlig for Jens å oppleve at Washington nå samarbeider med Russland nesten som en alliert i Syria.

Holdningene divergerer sterkt, avhengig av hvor debattantene står politisk og kanskje også av deres selvbilde. Det er mange som har kortere eller lengre erfaring med det vidstrakte riket i øst, og det er bra. Alle inntrykk og vurderinger er velkomne så lenge man ikke absolutt skal underkjenne motpartens vett og forstand.

Jeg har arbeidet med Russland helt siden jeg på begynnelsen av 1950-tallet hadde Sibir som hovedområde i geografi og etnografi, jeg lærte russisk i Forsvaret og har reist på kryss og tvers i det vidstrakte landet siden 1960, bortsett fra de årene jeg ikke fikk visum på grunn av min Tsjekkoslovakia-dekning, og jeg var senere NRKs Moskva-korrespondent. Likevel må jeg innrømme at jeg er svært usikker i min vurdering av Putin og av hvordan Russland vil utvide seg videre.

Jeg deler ikke den russiske dikter Tjutsjevs syn at Russland kan man bare forstå med hjertet, ikke med fornuften. Jeg synes Churchill hadde mer rett da han sa at «Russland er en gåte, pakket inn i et mysterium, omgitt av en myte».

Noe vet vi hvis vi graver litt dypt og har tålmodighet. Vi vet for eksempel at den russiske middelklassen som for få år siden var anførere i anti-Putin-demonstrasjonene, nå holder seg i ro. Det betyr ikke at de elsker Putin, men de ser ikke noe alternativ. Alle meningsmålinger som det uavhengige Levada-instituttet foretar, bekrefter dette. Det blir noe spesielt når man setter opp sine egne erfaringer og inntrykk mot Levada som jo ikke på noen måte er Putin-vennlig.

Interessante er også de undersøkelser som den tyske Friedrich Ebert-stiftelsen har utført samen med Det russiske vitenskapsakademi. Den viser at de vestlige økonomiske sanksjoner og Putins konfrontasjonspolitikk overfor Vesten ikke har ført til økende kritikk mot Kreml. Selv den russiske middelklassen som tidligere beundret Vesten, vil ikke lenger kopiere oss. Fra februar 2014 – altså før annekteringen av Krim – til oktober i fjor sank andelen som ønsket en utvikling etter vestlig forbilde til bare 27 prosent. Det betyr at den russiske middelklassen ikke lenger er så totalt annerledes enn resten av befolkningen i synet på Putin.

De økonomiske sanksjoner har ennå ikke rammet den russiske middelklassen fullt, selv om det er mange produkter de ikke lenger kan få og det meste blir dyrere. Bybefolkningen er ennå ikke blitt avhengig av sine jordlapper på datsjaene ute på landet slik de var i sovjettiden og delvis ble det under Jeltsin da bankene gikk konkurs og statskassen var tom.

Det som betyr mer enn EUs sanksjoner er nedgangen i oljeprisen. Det var den som på toppen av alt annet rammet Jeltsin, og det er dette Putin må bekymre seg mest over. Men uansett har opposisjonen skrumpet inn. Den russiske forskeren Mikhail Dmitrijev kaller dette en «defensiv patriotisme». Jeg minnes en nær russisk venn som sa med Turgenjev: «Russland kan leve uten deg, men du kan ikke leve uten Russland».

Store deler av den russiske befolkning som ikke bor i nærheten av storbyene merket aldri noe til oppgangen de første årene under Putin. I likhet med Jeltsin og Gorbatsjov før ham forsømte Putin store deler av Russland. Der ble det ikke satset på infrastrukturen. Det meste fortsatte som før og det gjorde også fylla. Jeg har opplevd dette på nært hold – fylliker og tomflasker liggende midt i veien midt på dagen og forfalne hus og elendige veier. For dette Russland spiller det som skjer i Moskva, St. Petersburg og andre privilegerte storbyregioner mindre rolle.

Kommer man til riktig avsidesliggende strøk kan man møte mennesker som ikke fikk med seg at den kalde krigen, ja, selv den annen verdenskrig, er over. Dette store, vidstrakte Russland er fortsatt en gåte.

Mer fra: Debatt