Debatt

De usynlige barnas sommer

Det er juli og de pipler fram i bevisstheten vår: Norge passerer 100.000 fattige barn.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fellesferie. Lett å finne parkeringsplass. Færre folk der man bor. Plener får vokse. Alt er litt forlatt. Folk ferierer, men ett sted høres en ball mot en vegg. Om igjen og om igjen, kjedsomhetens monotoni. Det kan være ett av disse barna som bare er et tall, men en stadig voksende masse, de vi som oftest får høre om når det er høytider og en mor eller far tar smellen med å fortelle medier om sin ydmykelse.

Ingen skjevhet i det norske samfunnet plager meg mer og mer umiddelbart enn barn som er utenfor og begrenses, barn som er fattige. Og ofte er det ganske så usynlig. Barna slutter bare å dukke opp på fotballaget, på bursdager i klassen, de flyr litt lavere, flyter litt mindre inn i massen. Det kan være vanskelig å oppdage. Og kanskje tenker vi ikke på fattigdom i det hele tatt når dette skjer fordi det er litt fjernt i vårt ellers så rike samfunn. Synligheten var en annen på Charles Dickens’ tid, da man kunne gå etter fillene, mangel på sko, avmagring og sirkling rundt suppekøene.

«Fattig» er like mye følelsen, at man aner utenforskapet, har skammen rett innenfor skjorta, at noen påpeker eller mistenker det som mangelen på penger, sydenferier, hytter og annet nordmenn ønsker seg. Oslogatene nå på sommeren er ikke tomme, men de er annerledes. Nye tenåringer raser rundt på bysykler uten å ha særlig å ta seg til. Noen er hjemme hele sommeren, andre deler av sommeren, man finner hverandre i dank og på løkkene, i parkene. Og det er ikke noe uvanlig i det. Alt er ikke fattigdom eller varsler om kriser. Men når tallet er høyt og medier forteller slike historier, ser vi det oftere. Det vi ser ofte, kan vi bli lei av – eller akseptere. Man kan rasjonalisere bort 98.200 fattige barn med å tenke at i Norge får alle helsehjelp, alle får gå på skolen. Ingen sulter i hjel på parkeringsplassen utenfor Rema 1000. Om vi kommer dit, har vi tapt. 98.200 barn og deres 196.400 foreldre har tapt.

Det er lett å bli kvitt fattigdom. Vi kan hive ut innvandrere som ikke klarer seg, men slik kan vi ikke oppføre oss. Vi kan skape jobber i nedre del av skalaen, for folk med lavere utdannelse og muligens lavere evne, men det høres ikke ut som samfunnet vi er på vei inn i. Innvandrerbarn utgjør tolv prosent av alle barna i Norge, men over femti prosent av de fattige barna, og ikke overraskende er det lavere yrkesdeltakelse blant foreldrene som er årsaken.

«Varig lav inntekt» er et grusomt begrep for den det gjelder, men en behagelig omskriving for andre som helst ikke vil tenke på det. «Varig lav inntekt» brukes av både Husbanken, som en kvalifisering til sosiale tjenester i Oslo og kommuner som Sandefjord og Oppdal i Statistisk sentralbyrås omtale av fattige barn i Norge, for selvsagt er fattigdom arvelig. Men hvor langt ned er det til begrepet «fattigdom» for deg og meg? Kan vi havne der hvis uheldige kombinasjoner som å miste jobben, bli skilt og bli syk inntreffer? Statistisk sentralbyrå definerer fattigdomsgrensen sånn (2013-tall): To voksne og to barn som sitter igjen med 412.000 etter skatt. Eller en enslig forsørger med to barn som har 314.000 kroner etter skatt. Er dette virkelig så langt unna? Kan dette være noen du kjenner?

Folks inntekt og formue har økt kraftig siden 1996, og stakkars de i foreldregenerasjonen som ikke kjøpte en bolig nummer to eller tre i Oslo og fikk være med på en vekst på vei inn i himmelen. Men barnetrygden har stått stille siden da. Barnetrygden er treffsikker, mener KrF, et av partiene som tar opp barnefattigdom ofte. Også UNICEF er enige og mener at hvis barnetrygden hadde fulgt inntektsveksten siden 1996, ville vi hatt 27 prosent færre fattige barn i Norge.

Både Høyre og Arbeiderpartiet nevner arbeid og utdanning som viktigste tiltak, og det er ikke de store forskjellene mellom partiene på de overordnende tiltakene. Arbeiderpartiet vil ha en større grad av offentlig innblanding enn høyresiden, men også Høyre nevner nå gratis SFO. Når skolene starter, vil 44 av 99 av barneskolene ha en eller annen form for gratis kjernetid. Høyre har kritisert dette i Oslo, men Høyre i regjering bruker 80 millioner kroner over fire år på gratis SFO i Stavanger, Trondheim og Drammen.

Når elevene kommer tilbake til skolen i august, er det tid for å oppsummere. Flere lærere velger bort samtalene om innholdet i ferien. Dette er også rådet fra barnepsykologer. En ting er at elevene kan ha opplevd kjipe ting. En slik seanse vil også avdekke og synliggjøre for hele klassen at noen elever ikke har reist noe sted, «bare» vært hjemme.

Kanskje voksne bør prate mer om nærmiljøet og spørre? Hundre tusen fattige barn kan ikke ignoreres og deres nær 200.000 foresatte tar store, lammende og hjerteskjærende smeller hver dag.

Mer fra: Debatt