De uønskede afghanerne

Jeg har vært verge for 130 mindreårige asylsøkere og flyktninger i løpet av de siste fem årene, de fleste fra Afghanistan.

«De henter meg klokken fem i morgen», skriver Arnulf Øverland i diktet «Du må ikke sove». Klokken fem lørdag morgen hentet politiet i Trondheim familien Abbasi, og fløy dem ut av landet. Adresseavisen skriver følgende: «I sitt avslag argumenterer UNE for at det er sterke menneskelige hensyn i saken som taler for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Likevel velger de å la innvandringsregulerende hensyn få utslagsgivende vekt.»

Afghanistan ligger på bunnen når det gjelder fredelighet, under Jemen, Sudan, Sør-Sudan og Syria, i henhold til Global Peace Index. Hit sender norske myndigheter barn, av innvandringsregulerende hensyn.

Jeg har vært verge for 130 mindreårige asylsøkere og flyktninger i løpet av de siste fem årene, de fleste fra Afghanistan. Under asylintervjuene har jeg fått høre de grusomste grunner til at de måtte flykte. Ofte handler det om at far er drept på bestialsk måte, deretter kan storebror ha stått for tur. En mor er blitt steinet. Liket av far har blitt bundet til en bil som kjørte rundt i landsbyen til skrekk og advarsel. Flere er forsøkt vervet til selvmordsbombere av Taliban.

Dette er opplevelser asylsøkerne ikke orker å snakke om. De ønsker å se framover, og snakker mer enn gjerne om at de ønsker å gå på skole, få seg en utdannelse, og en jobb. Dessverre tror mange at de er kommet hit for å få seg utdanning (eller å leve på norske stønader?), men det er ikke årsaken til at de har flyktet. De kom for å få seg et liv, for ikke å bli den neste som skulle bøte med livet. Asylintervjuet er svært opprivende for dem, de må fortelle om de vonde opplevelsene de har fra fortida. Ventetida etter asylintervjuet er også svært belastende, med de vonde minnene aktivert, og frykt for å bli returnert til denne fortida. De har trodd at de var i sikkerhet når de kom til Norge, men så opplever de at medbeboere på mottaket får avslag og tvinges til å flykte videre i håp om å finne et land som kan gi dem en framtid.

Det er de mest ressurssterke som kommer hit, sier mange. De kommer fra fattige kår, de har kanskje hatt en liten åkerlapp og gjette egne eller andres dyr. De levde et liv de ikke ønsket å forlate, før livet ble snudd opp ned av en dramatisk hendelse. Ja, de har ressurser, og de ressursene sitter i hodet. De kommer hit i det de står og går i. De er blitt fulgt av en menneskesmugler, og betalingen har ofte skjedd med midler de har fått av en slektning, eller ved salg av huset eller åkerlappen.

Mange var analfabeter da de kom til Norge. De fleste lærer seg godt norsk og klarer seg godt på skolen. Alle har et sterkt ønske om å klare seg ved hjelp av eget arbeid.

Dessverre er det altfor mange som får avslag. Norske myndigheter lokker med penger dersom de frivillig returnerer til Kabul. Men nesten ingen gjør det. De føler seg ikke trygge der, mange har heller ikke noe nettverk i Afghanistan. Flere har vært flyktninger til Iran, og har intet nettverk i Afghanistan. To store næringer står klar til å rekruttere dem når de returneres, narkoindustrien og Taliban/IS.

Innvandringsregulering oppgis som grunn til at mange får avslag. Hva ville skje hvis alle de som har kommet til Norge, skulle få bli? Jo, da ville visst alle verdens flyktninger komme til Norge. Så å si alle eritreere og syrere som søker asyl i Norge, får opphold. Ut ifra myndighetenes teori, skulle vi oversvømmes av syrere og eritreere. Det gjør vi ikke.

Ankerbarn kalles de ofte. De er visstnok sendt hit for at familien skal komme etter, eller for å sende penger til familien. Som verger, er det vi som har kontroll med økonomien deres. Ingen penger kan sendes ut av landet uten vårt vitende. Ikke mange av de jeg har vært verge for, har ytret ønske om å sende penger til familien. Og ingen av mine har søkt om familiegjenforening, enten fordi de ikke har noen familie, eller fordi de skjønner at det ville bli for krevende for familien å komme hit. Mytene sier også at de har satt seg i stor gjeld for å komme hit. Det er ikke tilfelle med dem jeg kjenner.

Menneskesmuglere blir ofte beskrevet som årsaken til at det kommer asylsøkere til Europa. Så lenge det finnes krig, konflikt og fattigdom vil det alltid være mennesker som desperat leter etter en mulighet til å få et liv, og det vil alltid finnes mennesker som vil hjelpe, mot betaling.

Opplevelsene som førte til flukten, er så smertefulle for dem å tenke på og snakke om, at de fleste lar det være. Det er ødeleggende for unge flyktninger når de blir mistrodd. Mistenkeliggjøring av asylsøkere gjør også noe med den generelle samfunnsånden. Norge er beryktet i mange land i Europa for vår deportasjon av unge asylsøkere tilbake til Afghanistan. Dublinavtalen (førstelandsavtalen) til tross, mange land returnerer ikke afghanere til Norge, fordi de vet at Norge returnerer folk til Afghanistan. Kan Norge leve med et slikt renommé? Verdens rikeste land? Vi er rike på penger, men fattige på medmenneskelighet.