«De slenger dritt om hudfargen min og religionen min. Gjennom hele kampen»

Det er en sen oktoberkveld på en av Oslos mange kunstgressbaner. Det er vått og kaldt, og varmen fra flomlysene er fraværende. Et guttelag fra Grorud IL møter et guttelag fra Oslo vest.

Av Vilde Mollestad Rislaa, leder av barnefotballen i Grorud IL

Byrivalisering på sitt beste. Grobunn for konkurranseinstinkt, utvikling og lidenskap.

På forhånd var stemningen god for bortelaget. Turen i fellesbilen tok litt lengre tid enn planlagt, da det ble høylytt diskusjon før avreise om hvem som skulle styre turens spilleliste. Det var en heltent spillergruppe som stilte til avspark ti over sju. Kampen var jevn og tøff, og som forventet ble det litt opphetet stemning underveis. Alt var som det skulle være, med andre ord. Begge lag kriget for seier, og hjemmelaget trakk det lengste strået til slutt.

Mens noen knyter opp skolissene og tømmer i seg de siste dråpene fra vannflaska, sitter det en enslig gutt igjen på gresset. Han gråter.

«De slenger dritt om hudfargen og religionen min, gjennom hele kampen. Hele tida. Har det ikke vært en kampanje i helgen? Armbånd mot rasisme, eller noe sånt? Hashtag stopp? Er det ingen som forstår? Hva betyr båndene – hva gjør det for meg liksom?»

«Han sa at han hatet muslimer og svartinger. Jeg er ikke muslim engang, jeg er kristen. Han lo meg opp i trynet og sa at han ikke trodde på det. Hvorfor?»

Spilleren forteller at det også blitt brukt grovere ord, dette er ord spilleren ikke ønsker å verken høre eller ta i sin munn. Av respekt for spilleren blir derfor ikke disse ordene brukt her heller.

Spilleren ble trøstet og godt ivaretatt av trener og medspillere. Omtanken og støtten han mottok fra sine jevnaldrende var intet annet enn hjertevarm.

Etter kampen ble saken meldt inn til riktig instans. Henvendelse og rapport ble sendt til både motstanderlag og NFF Oslo. Nesten umiddelbart etterpå tok både trener og daglig leder i klubben som ble varslet kontakt med meg (trener/varsler). De tok saken på alvor, og iverksatte tiltak og videre oppfølging. Dette er bra. Veldig bra, faktisk.

Det som er mindre bra, er oppfølgingen fra NFF og NFF Oslo.

Klubbene det er snakk om er ressurssterke. De involverte menneskene bryr seg, om mer enn bare fotball. Saken ble tatt hånd om og fulgt opp. Grundig og umiddelbart.

Hva om denne saken rammet klubber som ikke har de samme ressursene? Klubber uten ansatte, verktøy, eller kompetanse til å håndtere slike saker?

Hvor er retningslinjer fra myndighetene?

Hvor er spesifikk oppfølging?

Maler, normer, samtaler, rådgivning, støtteapparat?

Saken ble registrert som «mottatt» og «behandlet».

Ingenting imellom, ingenting i etterkant. Ingen samtale. Ingen krav. Ingen retningslinjer. Ingen verdens ting.

Så da blir spørsmålet; hva gjøres egentlig i kampen mot rasisme? Ikke bare utad, men når det faktisk skjer?

For det skjer. Og det skjer også andre steder enn i toppfotballen. For hver overskrift er det enda større mørketall.

Hva gjøres med konkrete saker?

Hva gjøres av forebyggende arbeid?

Hvor er hjelpen?

Hvor er støtten?

Hvor er verdiarbeidet?

Dette er ikke et rop om straff.

Dette er ikke et rop om gapestokk.

Dette er et rop om hjelp.

Klubbene kan ikke selv lage retningslinjer og sanksjoner. Vi vil bruke all vår tid på å skape positive aktiviteter, nå må NFF og NFF Oslo på banen og gi oss konkrete verktøy slik at vi kan forebygge rasisme og unngå slike hendelser i framtida.

#NåErDetNok

#StoppRasismen

Les også: Grorud fikk reaksjoner på utspillet