De rike får mer av kaka

Når Civita hevder at forskjellene i Norge ikke øker, er det rett og slett ikke riktig. Det finnes en rekke ulike måter å måle ulikhet på. På flere viktige områder er det imidlertid ingen tvil om at forskjellene øker.

De høyeste inntektene har økt langt raskere enn de lave de siste 20 årene. Og ser man på Kapitals oversikt over Norges 500 rikeste og utviklingen i deres formuer de siste tiårene, er tendensen tydelig. Bare det siste året økte de ti rikeste i Norge formuen med 16 prosent.

Og det er nettopp dette som er hovedpoenget til den franske økonomen Thomas Piketty: De som arver rikdom får en stadig større del av kaka. Årsaken er at avkastningen på kapital er større en avkastning på arbeid, i samfunn med lav vekst. Uten kraftig korrigerende politikk, vil denne utviklingen fortsette. Civita kommer ikke med noen argumenter om hvorfor dette ikke også skulle stemme for Norge. Og det er det grunnleggende problematiske ved deres analyse.

Det betyr ikke at Norge i dag er et land med veldig store forskjeller. Selv om forskjellene også her hjemme har økt og øker, er de fortsatt små i internasjonal sammenheng. Det anerkjenner selvsagt høyresiden, men Civita unngår elegant å snakke om hvorfor det er slik. Årsaken er en aktiv politikk gjennom tiår, der målet har vært å sikre en forholdsvis sammenpresset lønnsstruktur og progressive skatter, der de som tjener mest bidrar mest. I tillegg har omfattende velferdsordninger hatt en omfordelende effekt. Mye av dette har vært, og er, politiske løsninger norsk høyreside er grunnleggende uenige i.

I sitt notat om Piketty legger riktignok Civita fram noen forslag de mener vil kunne motvirke ulikhet. I en debatt om framtidens politikk kan man ikke kreve at alle forslag som kommer opp, har dokumenterbar effekt. Men få av deres forslag framstår som spesielt konstruktive. Noen er helt urealistiske. De foreslår for eksempel økt vekst som løsning på problemet lav vekst. Å øke veksten har vært et mål for alle regjeringer Norge har hatt, det samme gjelder de andre vestlige landene som nå sliter med lav vekst. Dette er ikke noe vi kan vedta, og en politikk mot ulikhet må være robust også i perioder med lav vekst. Andre løsningsforslag tar ikke tak i de grunnleggende strukturene som skaper økt ulikhet, som for eksempel forslaget om å gjøre mer for å hindre frafall i videregående skole. Alle er enige i at vi bør hindre frafall i skolen, men det blir litt på siden i denne sammenhengen.

Enkelte av forslagene framstår som lite realitetsorientert og vanskelig gjennomførbare, som forslaget om å gi bort offentlig eide selskaper til befolkningen for å spre kapitaleierskapet. De er så vidt innom skatteomlegging og enkelte andre endringer som kunne vært interessante, men resonnementet er over nesten før det har begynt. Formuleringer som «mange økonomer er for eiendomsskatt» vitner i hvert fall ikke om at Civita har tenkt til å gjøre dette til et hovedpoeng i debatten. Agenda jobber med å få nye tiltak på bordet som kan hindre at ulikheten får vokse seg skadelig stor her i Norge. Men en ting kan vi si sikkert allerede nå. Dersom man kaster på dør de verktøyene vi allerede har, blir jobben i framtida unødvendig vanskelig. Regjeringens politikk for å gi skattelette til de som har mest fra før, vil føre til økt ulikhet. Det hadde vært positivt om Civitas engasjement for å begrense ulikhet også rettet seg mot disse ødeleggende forslagene.

Problemet med den markedsliberale tenketanken Civitas tilnærming til den nye kunnskapen om ulikhet, er at de sier de anerkjenner den uten å ta den nye virkeligheten inn over seg. Magnus Doksheim skriver i Dagsavisen (30/6) at Civita slett ikke ønsker å gjøre ulikhetsdebatten irrelevant i Norge. Men argumentasjonen holder ikke helt i mål.