De norskeste verdier

Den senere tids diskusjoner om hva som er norske verdier har, om ikke annet, i hvert fall vist at vi nordmenn har et oppheng i hva som er norske verdier. Men heller ikke dette skiller oss nevneverdig fra andre nasjoner. Jeg kan med relativ skråsikkerhet si at alle land og folk i verden er opptatt av hva det vil si å være seg selv. I Norge er vi opptatt av hva som er typisk norsk, i Pakistan hva som er typisk pakistansk og i USA hva som er typisk amerikansk.

I kulturstudier er det barnelærdom at et folk, en kultur, i møte med en annen kultur, vil vektlegge og fremheve forskjellene seg i mellom for å markere sine egne kulturelle særtrekk. I Norge har vi for alvor gjort det siden tidlig på 1800-tallet gjennom det som kalles nasjonsbyggingsprosjektet. I dag, over hundre år etter at Norge ble en selvstendig stat, er prosjektet fortsatt ikke avsluttet. En viktig årsak til dette er at det vi kaller kultur er en dynamisk prosess i stadig endring. Går vi til lærebøker defineres kultur ofte som ideer, verdier og normer overført fra en generasjon til neste, i noe forandret form. Nettopp dette siste, i noe forandret form, viser til at kulturer endrer seg over tid.

I et kulturhistorisk perspektiv har kulturer alltid forandret seg. Forandringene har ofte kommet som følge av teknologisk utvikling, raskere kommunikasjon, utveksling av kunnskap og ideer, blant annet. Dette har videre endret hvordan vi lever våre liv og hvilke normer som er gjeldende i samfunnet. Noe som ble ansett som galt for femti år siden, blir ikke sanksjonert i dag. Et eksempel på dette kan være homofili. Sex mellom menn var forbudt ved lov i Norge frem til 1972. Det var brudd på en formell norm. I dag er homofili stort sett sosialt akseptert i samfunnet, og det er heller ikke forbudt ved lov. Denne normendringen viser klart og tydelig at kulturen i Norge er endret på dette punktet. På samme måte vil man finne endringer i norsk kultur og norske verdier på en rekke andre punkter.

Vi kan se på noen flere eksempler. Da holmgang ble avskaffet, ble norsk kultur endret. Da kristendommen ble innført i Norge, ble norsk kultur endret. Da Ivar Aasen reiste rundt i landet for å samle målprøver, laget en grammatikk og ordbok for landsmålet, ble norsk kultur endret. Da kvinner fikk stemmerett i 1913, ble norsk kultur endret. Da norske kvinner gikk fra å være husmødre på 1950-tallet til å bli arbeidende selvstendige kvinner på 1970-tallet, ble norsk kultur endret. Da nordmenn begynte å reise på charterferie, ble norsk kultur endret. Og ikke minst, da den «nye» innvandringen til Norge tok til fra slutten av 1960-tallet, ble norsk kultur endret. Disse eksemplene viser at norsk kultur og norske verdier alltid har vært i endring. Jeg er sikker på at noen var redde for norske verdier for tusen år siden, da folk fra sydligere strøk kom drassende med nymotens greier de kalte kristendommen. Og jeg vet at flere var redde for det norske samfunnet da kvinnene fikk stemmerett i 1913. Og også da Arnulf Øverland kalte kristendommen for den tiende landeplage, var det mang en prest som mistet nattesøvnen i redsel for å miste de norske verdiene.

Frykten for forandring er ikke ny, men den er heller ikke triviell. Vi skal absolutt ta folks bekymringer og redsler på alvor. Muligens øker frykten fordi verden i dag forandres i et mye raskere tempo enn noen gang tidligere i historien. Den teknologiske utviklingen går så raskt at det noen ganger kan være vanskelig å henge med. Innenfor kulturfeltet skjer det så mye at man umulig kan ha oversikt over noe som helst. Kommunikasjonen går i en fart som for få år siden var utenkelig. Vi har ikke lenger nødvendigvis de samme kulturelle referansene. Vi finner ikke lenger nødvendigvis venner i nabolaget hvor vi bor, men kanskje i en facebook-gruppe på nett.

Når hovedkulturen blir fragmentert, kan det fremstå som om selve kulturen er i oppløsning. Men det noen ser på som forfall og oppløsning, vil andre se på som kulturell kompleksitet som en konsekvens av økende sosial og kulturell globalisering. Verden fremstår ikke like enkel og oversiktlig som før, og fellesskapene som tidligere samlet hele nasjonen, synes å forsvinne. Som følge av dette kan det oppstå noe vi kan kalle en kulturell identitetskrise, og vi stiller oss spørsmål som hva er de norske verdiene, eller hva vil det si å være norsk.

Sp-nestleder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hofstad Helleland gjør et forsøk på å svare på nettopp disse spørsmålene i VG 30. juni 2017. Vi må våge å være norske, sier kulturministeren til VG. Den kristne kulturarven blir trukket fram. Det samme blir julesanger og dusjing etter kroppsøving i skolen. Begge mimrer tilbake til da alle så på barne-tv på NRK. Borten Moe og Helleland trekker fram enkeltelementer fra den norske kulturen og det norske fellesskapet da de var unge. Men det er ikke nødvendigvis norsk kultur i dag, fordi kultur endrer seg. Vi kan være nostalgiske og si at alt var bedre før, og det kan vi si med eller uten ironisk distanse. Men det som var før, var før og ikke nå.

Det samme kan sies om det som kalles norske verdier. Debatten har i det siste også dreid seg om hva som er norske verdier. Det er vanskelig å peke på noe, for eksempel likestilling, og si at det er en særegen norsk verdi. Det vil være mer riktig å si at likestilling er en norsk verdig også. Eller at demokrati og ytringsfrihet er en norsk verdi også. Dette lille ordet også er viktig, fordi det viser at Norge og norsk kultur ikke er isolert fra resten av verden. Vi er en del av den globaliserte verden, en del av et komplekst nett som utgjør vår kultur i dag, og for å få et grep om hva som er den norske kulturen og de norske verdiene i dag, er det viktig å få et grep om den kulturelle kompleksiteten vi alle er en del av.