Tirsdag morgen, lenge før fanden hadde fått på seg skoene, så jeg foreløpig siste episode av TV-serien «The Walking Dead». Like etterpå surfet jeg i min søvnløshet til NRK.no, der landbruksminister Sylvi Listhaug lanserte det foreløpig siste nyordet i flyktningdebatten: Godhetstyranniet.
Sammenfallet vekket mange tanker. For de av dere som måtte ha gått glipp av den dypt eksistensielle og helt oppsiktsvekkende gode «The Walking Dead» (TWD): Serien er inne i sin sjette sesong. Verden slik vi kjenner den har gått under. Et virus gjør alle som dør til zombier, sløve kjøttetende skapninger hvis bitt i løpet av kort tid gjør deg til en av dem. Gjennom årene har vår lille gruppe protagonister på et vis vendt seg til trusselen fra de levende døde. De er forutsigbare, zombiene, og strengt tatt bare truende i store flokker. Den virkelige faren for våre venner er derimot andre mennesker. Kampen om tilværelsen kan bare vinnes gjennom dyp kynisme, gjennomført mistro og triggervillig atferd i møte med egen rase. Oss mot dem. Drep eller dø. Serieskaperne må ha lest sin Sartre: Helvete er de andre.
Ukas episode handlet imidlertid om godhet. I en verden ribbet for medmenneskelighet får vi møte Eastman, en karakter så godhjertet at han møter drapsforsøk med varme. Tyveri med å dele det han har. Eastman møter hat og fortvilelse med samtaler, betroelser og beskyttelse. Han er fortsatt, alle ytre farer til tross, i stand til å vise omsorg for en fremmed. På spørsmål fra vår vantro helt Morgan om hvorfor Eastman velger en slik tilnærming til andre, flere år inn i et postapokalyptisk helvete, svarer han: Jeg har kommet til den overbevisning at alt liv er hellig.
TWD er en TV-serie, og den er basert på en tegnet roman (eller tegneserie, som noen kaller det). Den er enkelt tilgjengelig, og penselen til tider bred. Men nettopp i de kraftige kontrastene blir poengene lette å se. På mesterlig populærkulturelt vis klarte en gjeng med serieskapere fra USA å sette det skarpeste fokus på godhetens ubetingede, opphøyede verdi siden den europeiske flyktningkrisen tok til.
Godhet er nemlig bra, som Aps Anniken Huitfeldt gjorde et poeng av i en TV-debatt med Frps Christian Tybring-Gjedde like før høstens kommunevalg. Den enkle påstanden, hun holdt seg til og med til hjertet, vippet ham nesten av pinnen. Men bare nesten. Godhet er nemlig for lengst blitt et skjellsord for de innvandringsskeptiske, i de forskjelligste ordkombinasjoner. Slik sett er oksymoronet «godhetstyranni» antakelig ingen endestasjon for den ytterste høyresidens kreative produksjon av nyord som bare kan ha ett til hensikt: Å desavuere empatiske menneskers genuine fortvilelse over at andre mennesker har det vondt.
Godhet er bra. Godhet alene er likevel ikke alltid nok. I den hurtig akselererende og dypt bekymringsfulle flyktningsituasjonen kan godhet alene dessuten bli sin egen verste fiende. Det finnes gode mennesker som ønsker å sette bremsene kraftig på. Det finnes gode mennesker som kaster tall som 100.000 på bordet i debatten om hvor mange flyktninger vi kan ta imot. Det finnes fornuftige og anstendige mennesker som bekymret påpeker kostnader og omkostninger, både menneskelig og økonomiske, ved ikke å bremse strømmen. Slik det også gjør blant dem som mener vi må la flyktningene komme, koste hva det koste ville.
For koste gjør det. Tallene spriker i alle retninger, de påstås og benektes og de regnes ut på nytt. Alt dette til side er uansett ett aldeles sikkert: Den strømmen av mennesker som nå kommer til Norge, er det vi som allerede bor her som må forsørge i kortere eller lengre tid. Vi blir flere mennesker som skal dele kaka, og få av de nyankomne er ferdig utdannede bakere. Flyktningene må få noe av det som vi til nå har definert som vårt. Vi bør fortere enn svint finne ut av hva og hvor mye vi skal dele, og det er i overkant naivt å hevde at ingen av våre velferdsordninger står på spill.
Når Sps leder Trygve Slagsvold Vedum for kort tid siden manet til et bredt nasjonalt forlik på dette området, var utspillet derfor like oppløftende som det var nedslående å se Frps reaksjon. Det er viktigere med innstramminger enn med enighet, var beskjeden fra den kanten. Utsagnet føyer seg inn i en dyster retorisk utvikling. Innarbeidede begreper for anstendighet blir til språklige absurditeter. Selve navet i Norges politiske maskineri – konsensus i kriser – blir forlatt til fordel for envis populisme. Når Siv Jensen så sent som onsdag kveld til NRK sier at Frp utelukkende søker enighet om de innstramminger regjeringen har foreslått, er dette en mildest talt vrangvillig tilnærming til et forhandlingsbord.
Det er som regel lurt å bli enige om hva man egentlig skal diskutere før man begynner forhandlinger. Skrape bort absoluttene, så å si. Finne det terrenget der det er håp om å oppnå noe, for så å sette opp bordet der. Fra oss som ønsker alle velkommen er det på tide å innse at slik blir det ikke. Fra Frp ville det være ønskelig om den foraktfulle godhetsretorikken ble lagt igjen på partikontorene, sammen med den velgerfriende og bastante holdningen om at det bare er dem som vet hvordan innstramminger gjøres.
Av og til må politikere se bort fra sine valgløfter. Uforutsette situasjoner oppstår. Svaret på til nå uspurte spørsmål ligger ikke i valgflesk fra i forfjor, slik Frp synes å mene. Om ikke alle våre politikere hever seg til den oppståtte situasjonen og finner en vei det er mulig å gå sammen, svikter de både sine velgere og flyktningene. Ikke minst svikter de Norge. Så enkelt er det, og akkurat så vanskelig.
Eastman dør, for øvrig. I «The Walking Dead». Han redder den fremmede fra zombiene, uselvisk og av godhet, men blir bitt i forsøket. Sånn sett en tilsynelatende lissepasning til dem som holder seg til devisen om at godhet er dumt og naivt, godhet er egentlig farlig. Til dem vil jeg si: Se serien. Den handler om kampen for å beholde en siste trevl av menneskelig anstendighet, selv når alt man har kjært står på spill. Det kan vi alle ha godt av å lære mer om.
Riktig god helg.