De kommer til å angre

Man skulle tro at vi lærte av historien. Men nei da.

Slaget er tapt, hevder kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland i sitt tilsvar til byantikvar Janne Wilberg i Dagsavisen 2. august. Det gjelder rivningen av Y-blokka. Det er bare det at taperne er, som i så mange tilfeller, ikke de som sloss for bevaring, men de som gikk inn for rivning og fikk det gjennomført. Riksantikvar Hanna Geiran sier det klinkende klart: «ettertiden kommer til å dømme oss». Sant nok, ettertiden angrer når det gjelder ødeleggelse markante byggverk.

La oss starte med stavkirkene. Maleren I C Dahl var initiativtaker til opprettelsen av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Allerede i 1840 kjøpte han Vang stavkirke som skulle bli pinneved. Riktignok ble viktige elementer fra stavkirker gjenbrukt til låver og fjøs. Dahl ville sette den opp i Slottsparken. Det gikk ikke. Derfor overlot han kirken til Fredrik Wilhelm 4. av Preussen. Nå står den gjenreist i Polen – et svært attraktivt turistmål med opptil 1 000 daglige besøkende! Ikke rart vår store internasjonale maler var bekymret over rivningslysten når man vet at det må ha vært over 1 000 stavkirker i Norge hvorav hele 322 sto i år 1800. I dag er det 28 igjen. De hører til det ypperste av vår kulturarv.

Nærmere vår egen tid er det nok av tilsvarende og nesten verre eksempler. Man skulle jo tro at man etter hvert lærte. Men nei. Et høydepunkt er rivningen av restaurant Skansen – tegnet i 1926 av funkisstilens pioner i Norge: arkitekt Lars Backer. Beliggende med flott utsikt over Rådhusplassen og med maksimal kveldssol ville dette vært en av Oslos finest steder for øl og mat. Her sto paradoksalt selveste riksantikvar Roar Hauglid bak ønsket om sanering. Begrunnelse: festningsvollene på Akershus skulle bli bedre synlig. Han ville også rive høylåven rett ved. Begrunnelse: uønskede individer hadde søkt tilhold der. I dag er kontraskjæret en stedløs, kjedelig fjellrabb. Bulldoserne kom i 1970 – og det kan vi angre bittert. Et av Norges første og mest særpregede funkisbygg ble borte for alltid.

Samme året tegnet arkitekt Håkon Mjelva høyhus ved Karl Johans gate, noe som totalt hadde spolert aksen fra Slottet til Stortinget og visuelt sett knust Nationaltheatret og Universitetet. I tillegg ble det planlagt en motorvei. En 72 meter bred hovedtrafikkåre mellom øst og vest i byen. Slik skulle Oslo bli den mest moderne by preget av moderne prinsipp både praktisk og estetisk i Europa. Mellom Akerselva og Nationaltheatret ble det foreslått tre plan. Bil og bane nederst. Så skulle det være parkering og mulighet for lokal trafikk oppå, og enda høyere opp skulle fotgjengerne promenere på høyde med Stortingets første etasje. Da var det jo ikke behov for Studenterlunden lenger så den skulle fjernes ved Nationaltheatret. At det ikke skjedde er det ingen som angrer på.

Og så er det kanskje en av de aller største skandalene: rivningen av Edvard Munchs hjem Ekely. Det skjedde så sent som i 1960 og maleren hadde for lengst et verdensnavn. Som takk for at han ga bort et område til bygging av kunstnerboliger var det nettopp en av hans kolleger og formann i byggekomiteen den gang som ivret for å fjerne huset. Kommunen var enig, og det ble anlagt en parkeringsplass på stedet. Et helt intakt kunstnerhjem vi kan skamme oss over å ha ødelagt.

Listen er lang. Nå er det ikke slik at alt skal bevares, men markante bygg som manifesterer viktige, historiske perioder må få stå. Dette gjelder selvsagt Y-blokka som del av et regjeringskvartalet – selve monumentet over sosialdemokratiets triumf i Norge. At Arbeiderpartiet vralter etter den blå regjeringen er uforståelig. Det er partiets sjel det handler om. Er det frykt for ikke å være tidsriktige og liksom skulle være med? Brutalismen som denne arkitekturen representerer er ikke småkoselig, men så var AP ingen søndagsskole, ifølge partisekretær Håkon Lies poetiske karakteristikk. At Høyre og FRP ønsker å fjerne disse realpolitiske sporene er nok lettere å forstå. At begrepet gjenbruk av eksisterende bygningsmasse ikke synes relevant er enda vanskeligere å forstå, og langt fra de samfunnsmessige endringer som en ny generasjon målbærer.

Mangelen på kulturforståelse er monumental blant våre politikere med et narraktig høydepunkt ved at Y-blokka skal rives. Kunstneren Carls Nesjars sandblåste relieff etter forelegg av Pablo Picasso skal riktignok bevares, men det er laget for dette bygget og er en integrert del som verken kan eller skal monteres andre steder. Nei, Monica Mæland – vinner du slaget har vi alle tapt og ettertiden vil fordømme dagens politikere som ikke lærte av historien.