Debatt

De klarte det ikke selv

Investeringer i velferd bidrar til vekst, og sikrer samtidig at veksten tilfaller oss alle.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I boka «Utbryterne» skriver Malcolm Gladwell om en rekke kjente personer vi umiddelbart tenker har bygd seg selv opp fra ingenting: gjennom hardt arbeid og talent. Så viser han at det absolutt ikke var slik: Alle har til felles at de ble hjulpet frem av sine omgivelser: de ble født på et heldig tidspunkt eller de hadde tilgang på muligheter og ressurser som løftet dem, faktorer de ikke selv kunne påvirket. I den amerikanske presidentvalgkampen i 2012 uttalte Barack Obama den berømte setningen «If you’ve got a business, you didn’t build that», inspirert av en tale fra senator Elizabeth Warren. Poenget er dette: Bak hver vellykket bedrift og menneske står et offentlig system som har bidratt til suksessen.

For første gang i historien tjener en nordmann (Kim Wahl) over én milliard kroner i året, viste fjorårets skattelister. Han som troner på formuestoppen (Kjell Inge Røkke) er god for 20,6 milliarder kroner. Wahl og Røkke er helt sikkert både arbeidsomme, skarpe og modige. Og de skaper store verdier, som også kommer samfunnet til gode. Det skal være lov å bli rik i Norge. Det er det også. Faktisk er det et av de letteste stedene å bli rik. Som Gelato Group-grunnlegger Henrik Müller-Hansen peker på: «Norge er et fantastisk land å bygge selskap i, med veldig tydelige rammebetingelser og høy livskvalitet». Det reflekteres i statistikken. Norsk økonomi har høy produktivitet. Internasjonale rangeringer plasserer Norge høyt blant land det er attraktivt å drive forretning i.

Men hvordan er dette mulig, med et høyere skattenivå enn mange andre land og omfattende velferdsordninger? Det er mulig nettopp på grunn av dette. De som driver næringsvirksomhet har oss andre i ryggen.

For det første står samspillet mellom staten og markedet sentralt for å sikre utvikling og innovasjon, slik blant annet økonomen Mariana Mazzucato har pekt på. For eksempel må man takke det offentlige for teknologien som gjør iPhone til en iPhone. Arbeidet bak GPS, berøringsskjermen og stemmegjenkjenningsprogrammet Siri er finansiert av amerikanske skattebetalere og den amerikanske staten.

For det andre forutsetter et velfungerende næringsliv god infrastruktur, et regulert kapitalmarked, trygghet for eiendom og kompetent arbeidskraft med god helse. Et sosialt sikkerhetsnett spleiser på kostnaden ved nødvendige omstillinger. Disse ordningene gjør oss også mer villige til å ta risiko, fordi vi er så godt forsikret mot tap. Disse ordningene sørger for at de fleste i Norge kan leve gode liv, men er også en velferd som kan begrunnes med samfunnsøkonomisk effektivitet – ikke bare en luksus vi kan unne oss etter at det er skapt vekst i samfunnet.

Det er altså ingen motsetning mellom et relativt høyt skattenivå og høy vekst i økonomien, slik det ofte pekes på i den offentlige debatten. Det er riktig at skatter kan påvirke etterspørselen i økonomien, redusere arbeidstilbudet og vri investeringsbeslutninger. Imidlertid er det lite som tyder på at skattekutt til de som har mest fra før, slik denne regjeringen har stått for, stimulerer økonomien nevneverdig. Det vi imidlertid vet er at slike kutt bidrar til å øke forskjellene. Da er det viktig at vi har med oss følgende viktige poeng: God fordeling er også vekstfremmende. OECD anslår at de økonomiske forskjellene i Norge har redusert veksten med hele ni prosentpoeng siden 90-tallet.

Skatteinntektene våre brukes til å sikre at samfunnsstrukturene våre fungerer, at vi får de velferdstjenestene vi har behov for, og bidrar til investeringer for framtida. Slik regjeringens perspektivmelding viser blir økonomien langt trangere i tida som kommer, blant annet som følge av eldrebølgen og lavere inntekter fra oljen. Det betyr at vi har et finansielt handlingsrom nå. Det bør vi bruke til investeringer i velferd som bidrar til gevinst i framtida. Politikken vi fører påvirker framtida vi får.

Det aller mest avgjørende for framtidas budsjettbalanse er arbeidstilbudet. Vi skal leve av arbeid i framtida også. Det er betydelig gevinst i å hente flere av dem som står utenfor inn i arbeidsmarkedet, og sørge for at de blir der. Konservative beregninger Tankesmien Agenda har gjort, viser at vi kan tjene om lag 349.000 kroner per person vi klarer å hente inn i arbeidslivet. Øker vi arbeidstilbudet med 10 prosent ved å bringe noen av dem som i dag mottar uføreytelser inn i jobb, medfører det en gevinst på 16 milliarder – i året. I tillegg kan vi anta besparelser til kriminalomsorg, helsevesen, og andre sosiale kostnader. På toppen kommer det aller viktigste: verdien av arbeid og deltakelse for livskvalitet hos den enkelte. En kompetansereform som gir mulighet til å stå i jobb når arbeidsoppgavene endres er også et stort nødvendig løft vi må starte med nå. I tillegg må staten investere for å sikre innovasjon og teknologiutvikling, fordi aktører i markedet verken har ressurser eller evne til å klare det alene på områder der vi har skrikende behov for det. Det innebærer blant annet å ta høy risiko og ofte også ta de høye regningene det kan medføre å ta risiko.

Alt dette betyr selvsagt ikke at vi skal unngå å effektivisere og reformere der vi kan. Teknologien kan bidra til dette, og Norge bør ligge bedre an i å utnytte potensialet. Vi bør også sørge for et skifte i skattesystemet fra arbeid over på eiendom og forbruk. Det er smart i en tid der den globale konkurransen øker. Vi må også selvsagt vurdere alle velferdsordninger kritisk underveis, spesielt dem som uten å dekke et viktig behov undergraver lønnsomheten i å arbeide. Et eksempel er kontantstøtten.

Investeringer i samfunnet koster penger her og nå, men vil gi gevinster på lang sikt. Den blåblå regjeringen ledet av Erna Solberg har kuttet skattene med over 24 milliarder kroner, finansiert blant annet av sparepengene til framtidas generasjoner i oljefondet. Inntektene sikrer at samfunnsstrukturene våre fungerer, at vi får de velferdstjenestene vi har behov for, og bidrar til gevinst i framtida. Framfor skattekutt uten dokumentert effekt bør vi øke investeringene våre i velferd som øker sysselsettingene og inntektene på sikt. Vi trenger ikke velge mellom velferd og vekst.

Mer fra: Debatt