«De hater meg fordi jeg er muslim»

Vi har alle et ansvar for å ta vare på våre medmennesker. Å ta vare på barna våre.

Verden er blitt gal! Vel, verden er alltid gal, men nå er den blitt enda litt galere. Vi har korona, og et sirkus av en valgkamp i USA (selv om Biden nå har gått av med seieren, noe som tross alt gjør ting litt bedre), vi har store klimautfordringer, en haug med permitteringer, psykiske problemer og politikere som krangler i Norge også. Og vi har muslimhat.

La oss snakke litt om det. Jeg leser (litt for) mye på sosiale media, og der tar det helt av for tiden. Folk hater og hater og hater. De krever at alle muslimer skal ta avstand fra alle dårlige handlinger som enkeltpersoner med muslimsk bakgrunn gjør. De krever unnskyldninger fra mennesker som ikke har gjort noe galt, de er totalt selvrettferdige mens de spyr ut fornærmelser og generaliseringer og hatord. De gjør dette med den største selvfølge.

Jeg jobber med barn og møter også mange barn på fritiden. Mange av disse har muslimsk bakgrunn. De er små barn, men de får med seg hva som skjer i samfunnet. Jeg synes det er fint når datteren min og venninnene hennes diskuterer valgkampen i USA ved frokostbordet og er oppdaterte på de nyeste resultatene. Dette er en av de gode konsekvensene av å bo på Tøyen, tenker jeg, her får barna med seg at det som skjer i verden, utenfor vår lille boble, er med på å påvirke dem selv. Jeg er glad for at de følger med, at de tar dette på alvor. Det jeg ikke er glad for er at de også får med seg det hatet som lever rundt dem.

Les også: «Ingen ungdommer skal bli stoppet av politiet fordi de er fra østkanten»

«Jeg vet at folk hater meg», sa venninnen til datteren min ved middagsbordet en dag. «De hater meg fordi jeg er muslim og fordi jeg er somalier». Hun var syv år da, men hun visste. Og det nytter jo ikke å si imot, for det er jo sant. Det er mange som hater henne – fordi hun er muslim og fordi hun er somalier. Og ja, man kan snakke om at noen mennesker er redde for det de ikke kjenner og at de som er redde ofte blir sinte, og at de som er redde og sinte kan begynne å hate og man kan si at disse menneskene er uvitende og dumme og ignorante og at vi ikke skal bry oss så mye om dem.

Men vi kan jo ikke bare overse dem, for de er jo overalt. På alle arenaer. Hvorfor er det så mange av dem? Og hvorfor har de dette behovet for å ytre seg? Hele tiden! Hvordan tror dere det er for et barn å få oppleve alt dette hatet? Hva tror dere det gjør med selvbildet deres? Hvordan tenker dere at de skal få et optimalt liv i Norge når de allerede når de er syv år vet at det er mange som ikke vil ha dem her?

Les også: «De slenger dritt om hudfargen min og religionen min. Gjennom hele kampen»

For en uke siden hvisket en femåring jeg kjenner til pedagogen sin at han er muslim, men at han vil ikke at noen skal vite det, det er en hemmelighet. Her har vi en femåring som allerede føler at han må holde religionen sin skjult. En femåring som har fått med seg så mye av det som skjer rundt ham at han vet at han må være forsiktig. En femåring som vil skjule en stor del av sin identitet fordi han er redd.

Hva er det vi gjør mot disse barna?

Vi lever i en gal verden, men vi har alle et ansvar for å gjøre den litt mindre gal. Vi har alle et ansvar for å ta vare på våre medmennesker. Å ta vare på barna våre. Ingen barn skal måtte leve i et samfunn der voksne mennesker bruker fritiden sin på å hate mennesker de ikke kjenner. Ingen barn skal gå rundt og være redde på grunn av hudfargen sin eller religionen sin. Ingen barn skal måtte prøve å skjule sider ved seg selv. I Norge er vi stolte av å være et samfunn som tar godt vare på barna våre. Men når det gjelder en stor gruppe barn i dette landet, så feiler vi totalt.