Nasjonalmuseet har inngått et samarbeid med Fredriksen Family Art Company. Det er fint at rikfolk støtter kultur i landet vårt, men hvorfor skal Norge tilby en talerstol til de som ikke vil delta i fellesskapet vårt?
Fredriksen-familien lever i skatte-eksil og betaler ikke en krone til det norske fellesskapet. Verken til å bygge kulturbygg eller bidra med annen utvikling av samfunnet vårt. Nå ønsker de å tilby sine kunstskatter slik at de kan fremstå med storsinn og gavmildhet i vår nye storstue. Er det derfor vi bygger gode kulturbygg?
Avtalen med Fredriksen-familien er kontroversiell på flere vis. Men det viktigste er ikke det kunstfaglige, og heller ikke museets integritet. Vår nye storstue skal vise vår kulturelle identitet gjennom visuell kunst, arkitektur og design. Her vil vi formidle den norske folkesjela gjennom vår kunst. Vise omverden hvordan vi er og hvordan vi forstår verden. Der skal vi vise fram vår nasjons egenart. Og vi er et folk som står langt fra Fredriksens familieverdier.
Alle arenaer for formidling bør være uavhengige av velgjøreres interesser, eller vise tydelig hvem som kan påvirke innholdet i det som presenteres. Dette bør være grunnleggende prinsipp for alle fellesskapets institusjoner. Alle som driver med formidling, skylder publikum ærlighet og åpenhet rundt hvem som kan påvirke budskapet og hvem som finansierer virksomheten. Gaver og sponsing vil i så måte være mer krevende for kulturinstitusjoner enn for gaver til helsetiltak eller idrett. Grunnen er at det er enklere å avdekke om gavene gir gjenytelser til giver.
Når gaver kommer sammen med avtaler og kontrakter utarbeidet av landets skarpeste juridiske kompetanse, burde det gi et varsel for ledere av våre kulturinstitusjoner. Omfattende avtaler betyr som regel at dette dreier seg om mer enn sikker oppbevaring og behandling av kunstobjektene som skal lånes ut. Nasjonalmuseet skal i dette tilfellet blant annet sette av egne utstillingsarealer til givers samlinger. Det ligger også føringer i avtalen for hvordan kuratering skal foregå.
Sånn sett blir ikke Fredriksen-familiens gave å betrakte som filantropi og uegennyttig giverglede. Kontrakten legger begrensninger for hvordan gaven skal benyttes og vil prege det frie formidlingsansvaret til Nasjonalmuseet i lang tid framover.
Historisk har filantropisk virksomhet på kulturfeltet bestått av gaver fra kunstnere selv. Mest kjent er Munchs testamentariske gave i 1944 der hele hans kunstneriske produksjon og litterære arbeider tilfalt Oslo kommune. Senere har vi sett at velstående mennesker har sponset kunstnere direkte og i mange tilfeller har kunstnere stått på velgjøreres lønningslister. De siste årene har givervirksomhet endret seg mye. Nå ser velstående på givervirksomhet som et marked for å bygge omdømme rundt egen kommersiell virksomhet. Gjerne under begreper som sosialt ansvar eller Corporate Social Responsibility (CSR). Virksomheter vil ta samvittighet- eller miljøansvar for å pynte hjemmesidene sine med deres bidrag og velvilje.
For ti år siden fikk vi de første rådgiverne for filantropi innen formuesforvaltning. Mange tok rollen som spesialister for å finne gode giverformål for sine klienter. Filantropien ble profesjonalisert og fjernet antakelig giverglede bort fra den filantropiske idé. Verden over har dette blitt en stor industri, og det er ikke helt uproblematisk å motta gaver lenger.
Ifølge Stiftelsestilsynet viste en undersøkelse fra 2012 at 3.500 stiftelser (av landets daværende 7.600 stiftelser), hadde som formål å dele ut penger. Rundt regnet deler norske stiftelser ut tre milliarder kroner hvert år til ulike formål. I tillegg antas det at tilsvarende sum årlig deles ut fra private givere.
Norge mest kjente filantrop er Trond Mohn. Det antas at han alene har gitt mer enn 4,5 milliarder til uegennyttige formål. Hovedskille mellom Mohn og Fredriksen, er at Trond Mohn ønsker å være del av det norske fellesskapet. Mohn har som målsetting å bidra med midler til idrett og forskning. Hovedsakelig har gavene gått til formål som står langt fra hans kommersielle virksomhet. Familien Fredriksen investerer derimot i kunst, og da blir gaven til Nasjonalmuseet ikke lenger ren veldedighet. Det er underlig at ikke kulturministeren ser denne bindingen.
Det er på Norges kulturelle hovedscene familien Fredriksen vil vise seg fram. For Fredriksen er dette et mye bedre utstillingsvindu enn å kjøpe private jetfly eller grandiose yachter. Ingen reiser til flyplasser for å se på privatjetene til rikfolk og svært få gidder å misunne samfunnets gratispassasjerer båtene deres langs bryggekanten i Marbella. Trine Skei Grande har liten grunn til sin tåpelige bekymring.
Familien Fredriksen har meldt seg ut av vårt samfunn og kultur for lenge siden. De er gratispassasjerer i landet vårt. Familien får nå en scene som vil bidra til verdiøkning av kunstsamlingen. For meg virker det som deres motiv verken er filantropi eller sjenerøsitet, men ren forretning. Problemet med denne saken, er at politikere og kultureliten lar seg kjøpe. De heier på folk det er liten grunn til å juble for.
Skatteflyktninger støtter av og til gode saker i vårt fellesskap. Fredriksen-familien har også gitt betydelige bidrag til blant annet Radiumhospitalet og andre gode formål. Problemet er at de selv velger hva de vil støtte. Vi som kulturnasjon med våre egalitære tradisjoner, bør holde oss for gode til å ta imot gaver fra folk som driver sine lyssky forretninger i skatteparadis og nekter å delta i fellesskapet vi andre jobber og sliter for hver dag.