De fine ordene som vi glemmer

Vi lever i tøff tid for verdiene som gir mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Det er naivt å tro noe annet.

Det er stille i Oslo domkirke. Tankene går tilbake på dem vi mistet 22. juli 2011 og ordene vi brukte. De som mistet livet, fortjener at vi husker dem. De som kjempet for livene sine og overlevde, men kom hjem fra Utøya med skader på kropp og sinn, fortjener at vi prøver å forstå hva de har vært gjennom og gjør det vi kan for å hjelpe dem videre. Og foreldre, venner og nære fortjener at vi husker sammen med dem. Savnet blir aldri borte. Noen dager merkes kanskje bare litt av det vonde, det virker som at tida har leget noen sår. Så kommer bursdager, julaften og spesielt den tunge datoen, 22. juli. Sårene føles ferskere igjen på merkedager. Når sånne dager nærmer seg, oppsøker jeg av og til minnestedene og gir meg selv litt ekstra tid til å tenke.

Dagsavisen ligger midt i regjeringskvartalet i Oslo. Da bomben rammet klokken 15.25 den fredagen for sju år siden, eksploderte vinduene rundt oss på desken. Jeg sto der selv da glasset kom flygende og deler av taket ramlet ned. Sju lange og sju breie senere kan vi fortsatt se rett ned på en byggeplass og avstengte bygninger. Sporene etter det som skjedde blir ikke borte med det første, og de av oss som var her da det smalt, kommer alltid til å kjenne det litt på kroppen. Går man den ene veien, er det rundt 200 meter til 22. juli-senteret, der det er godt å minnes. Går man i motsatt retning, er det like kort til Oslo domkirke, der det er godt å reflektere.

Denne uka ble jeg sittende i domkirken og tenke på Utøya-ungdommen, men også på familien Stoltenberg, far og sønn, Thorvald og Jens. «Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier», sa Jens da han talte der to dager etter terrorangrepene. Deretter fortsatte den daværende statsministeren: «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet». Mon tro om den nåværende generalsekretæren i Nato tenkte på det da han satt og lyttet til Donald Trumps innfall, utfall og anfall forrige uke, samtidig som pappa Thorvald lå for døden hjemme i Oslo.

Pappa Stoltenberg sa det klokt i et intervju med vår avis i fjor: «Jeg er ganske sjelden bekymret, men en ting som bekymrer meg er at vi nå har en ledelse i Europa og USA som ikke har erfart krig. Husk, den generasjonen som bygget opp fredsinstitusjonene vi har i dag, hadde opplevd annen verdenskrig, noen til og med første. Dagens ledelse har ikke det. Jeg frykter at det er sånn at man må oppleve noe selv for å skjønne det». Thorvald Stoltenberg trodde på det gode kompromiss, ikke på konfrontasjoner. Uavhengig av at det er gått sju år etter terroraksjonene som rammet Norge, har vi i verden fått en offentlighet der det er blitt mer av det siste.

Det politiske ordskifte er blitt hardere, mer konfronterende, mer preget av å dyrke forskjeller enn å bygge bru blant folk. Vi ser det både internasjonalt og her hjemme. I ytringsfrihetens navn er det blitt mer stuerent å ytre seg radikalt, og da også åpent støtte de ideologiene som nesten har sendt verden utfor stupet tidligere. De som svarer på dette, blir umiddelbart dyttet over på den politiske venstreside. Vi setter hverandre i båser. I noen sammenhenger er ytringsfriheten tatt til fange av folk som misbruker den til å si akkurat det de selv mener, men uten å lytte til andres argumenter eller innrømme sine meningsmotstandere den samme retten til å ytre seg. Det fører til at avstanden og etter hvert avgrunnen mellom folk blir større.

I det offentlige rom, og spesielt i sosiale medier, ser vi mer av meningene og ideologien som terroristen støttet, ikke mindre som man kanskje skulle tro. Det skyldes ikke 22. juli, men den tida som massedrapsmannen var en del av og som dessverre er blitt forsterket i årene etter. Han har ikke fått rett i sine konspirasjoner. Muslimer er ikke i ferd med å overta Europa, men muslimfrykten er blitt større for hver terroraksjon og med krigen i Syria og IS. Dermed foregår det en stadig eskalerende ordkrig, som oftest med innvandring som underliggende faktor, mellom politikere og statsoverhoder, nettroll og vanlige folk. Vi lar oss ikke prege av det som samler oss, men dras mot fløyene, mot et oss og dem, muslimer mot kristne, USA mot resten av verden, fattig mot rik, venstreside mot høyreside. Glemt er tankene om at fornuften finnes i kompromisset, blant de ansvarlige store partier og den stille majoritet.

Det var de demokratiske idealene som samlet ungdommen på Utøya og de forsonende, kloke ordene i dagene etter terroren som samlet oss alle. Barnedrapsmannen fant derimot sitt fellesskap med dem som konsekvent mistror andres motiver og føler hat mot folk som tenker annerledes. Akkurat det kan vi tenke litt ekstra over på den vonde sjuårsdagen, i en tid der verdiene som gir mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet er under press. Det er dessverre naivt å tro noe annet enn at vi har fått flere, ikke færre, grunner til at vi aldri må glemme den ufattelige dagen og ordene vi deretter brukte. Savnet etter den demokratiske, fredselskende ungdommen som vi mistet på Utøya er egentlig bare blitt større. Vi hadde trengt dem nå.

Les også kommentar: Sju år i ødemarken