Anlegget, som i dagligtale kalles «Prindsen», gir fortellinger om et par århundrer med differensiering og utskilling av ulike problembefolkninger og er et sosialhistorisk viktig anlegg i Oslo sentrum. Prindsen er de upriviligertes kulturminne og forteller om byens håndtering av utstøtte. Anlegget har beholdt sin historisk lukkede karakter og er unikt i Skandinavia. Hele kvartalet ble i 2009 fredet som nasjonalt kulturminne.
Med sin bevarte bebyggelse kan anstaltutviklingen leses ubrutt innenfor murene. Bak husveggene står fortsatt vever, skomakerverksted, vaskemaskiner, barnekister og annet som har historisk og kulturell verdi og interesse. Prindsens historie som dollhus, tukthus og arbeidsanstalt representerer ikke bare de underpriviligertes historie, men også arbeider- og industrihistorie. Det er i høyeste grad bevaringsverdig! Noen har åpenbart forstått dette, for det første bygget ble fredet allerede i 1927, resten av eiendommen i 2009.
Dessverre er det ikke politisk vilje til å følge opp fredningsvedtak og reguleringsplaner godt nok. Det bevilges ikke midler til rehabilitering og nødvendig vedlikehold, og både bygg, kulturgjenstander og verkstedsmaskiner m.m. forfaller, forvitrer og forsvinner bit for bit. Den eneste muligheten drifter Omsorgsbygg KF har til å drive inn kapital til rehabilitering og drift, er gjennom husleie til ulike leietakere. Etterslepet er i hundremillionerkronersklassen.
Prindsen-kvartalets unike karakter krever ikke bare at bygningsmassen ivaretas, men bør innebære en istandsettelse og ivaretakelse av gårdsrom og hage, de sosiale institusjonene som har tilhold der og den historiske- og kulturelle arven hele anstalten representerer.
Det er nemlig slik at «Prindsen» fremdeles huser ulike omsorgstiltak for deler av byens mest sårbare grupper. Her driver Kirkens Bymisjon et lavterskel aktivitetshus for mennesker med psykiske lidelser og/eller rusproblemer og et arbeidstiltak knyttet opp mot samme brukergruppe. Frelsesarmeen drifter et sykkelverksted for ungdommer som er i ferd med å droppe ut av skolen eller som på andre måter har falt utenfor arbeidslivet. Og bydel Grünerløkka har 24 kommunale omsorgsboliger på området med beboere som har ekstra behov for skjerming og oppfølging. Mange av dem som bor der benytter seg naturligvis av områdets sosiale tiltak.
I senere år er det imidlertid blitt etablert en rekke nye serveringssteder inne på anlegget. Fra folk som har en naturlig og historisk tilknytning til Prindsen-området uttrykkes det sterk bekymring for at Omsorgsbygg legger for stor vekt på å sikre gode inntekter fra leiemarkedet og i for liten grad områdets sosiale formål.
«Prindsen» er i ferd med å bli et område for de ressurssterke! Det er et brudd med stedets historie. Det er nødvendig å bedre ivareta hensynene til de som trenger områdets omsorgstiltak. Samtidig er det nødvendig at Oslo kommune, Byantikvar, Omsorgsbygg og bydelen trekker lærdom av hvordan man har oversett behovene til noen av byenes mest utsatte borgere i iveren etter å utvikle et område.
For noen år siden kom Ronny Spaans ut med en annerledes coffee-table bok om feilslått utbygging av kjøpesentra og andre vederstyggeligheter rundt omkring i Norges land (Kjøpesenterlandet. Planlaus norsk stadutvikling; Dreyer forlag, 2017). Et gjennomgående tema i boka er hvordan utbyggingsprosjekter gang på gang har ødelagt etablerte kulturmiljøer som svekker stedets særpreg og identitet.
I Spaans bok nevnes også noen positive historier der enkelte steder har klart å ivareta lokalmiljø og -særpreg på grunn av en «streng, men kjærlighetsfull regulering». Mon tro om ikke Riksantikvaren bør på banen og ta noen grep her? Inngå et samarbeid med Byantikvar og Oslo kommune for en planmessig og god forvaltning av Prinds Christian Augusts Minde? Og det litt brennkvikt!?
Hele Norges befolkning vil kunne tjene på en mer respektfull utvikling og verdig forvaltning av Prindsen-anlegget. Både Omsorgsbygg, riks- og byantikvar og alle som har PCAM kjær vil da senere kunne flotte seg med å ha stått for en byutvikling som ivaretar både bygg, nærområdet og menneskene som bor og ferdes der.
På hvilken måte kunne «de fattiges kvartal» utvikles videre? Hvordan kan det tas i bruk slik at det fremmer en helhetlig forståelse av fortiden, bevarer anleggets særegne karakter, og gjennom praksis styrker forståelsen og respekten for de utstøtte og underpriviligerte som det ble opprettet for?
Jo, her kan barokkhagen gjenskapes med planter, stier og vannspeil, med tilrettelagte sommerjobber for bydelens ungdommer i samarbeid med fagfolk. Her kan det komme cafédrift uten alkoholservering, drevet under samme forutsetninger som det etablerte Erlik Kaffe (Erlik Prindsen?). På området kan Byarkivet ha en egen avdeling som er viet stedets historie og menneskene som en gang ble holdt bak murene her. Et interaktivt museum, flere verksteder, småbedrifter og butikkutsalg for varer som blir laget på området, driftet av folk som er marginalisert slik at de får arbeidstrening.
Her kan det etableres et ekte parkanlegg med lekeapparater, og med utleietilbud av fritidsutstyr til byens barn og ungdom som ikke har råd til å kjøpe selv. Skøytebanen som ble anlagt i vinter kan utbedres og sesongen utvides vinterstid, mens det bør anlegges en ekte bypark i sommerhalvåret der det verken er kjøpeplikt, aldersgrense eller behov for å bli godkjent av en uniformert vakt for å slippe inn. Ikke minst bør området åpnes for alle, både fastboende og tilreisende, med forutsigbar åpningstid. Portene bør åpnes hver morgen og stenges til fast tid (kl. 20, slik som botanisk hage), slik at beboere får kvelds- og nattero og kan fortsette å leve trygt og godt i sine hjem.