La oss håpe ikke marmoren i Bjørvika må sprekke like fullstendig som murpussen på Nationaltheatret, før kulturminister Linda Hofstad Helleland kommer på banen med løsning til pensjonsfloken og ansettelseshodepinen i Operaen, skriver Mode Steinkjer i denne kommentaren. FOTO: CORNELIUS POPPE/NTB SCANPIX

De åpne brevs politikk

At det er åpenhet rundt de interne prosessene i kulturinstitusjonene er selvsagt bra, men når det gjelder Den Norske Opera & Ballett (DNO & B) er det blitt så åpent at vinden slår gjennom marmorbygningen med kuling i kastene. Det er blitt mer pinlig enn prisverdig.

Det begynte med nå avtroppende operasjef Per Boye Hansens sju sider lange åpne brev som reaksjon på at han ikke fikk forlenget åremålet. At det ville gå en kule varmt innimellom med en internasjonalt orientert sjef som Hansen, kunne man ane, men at arbeidsmiljøfeidene med det faste ensemblet skulle bidra til at styret avslo forlenget åremål for Hansen, så man ikke komme. Noen fikk åpenbart panikk underveis, og det var ikke operasolistene. Fortsettelsen viser at så vel det nasjonale som det internasjonale operamiljøet er full av store egoer. Det har heller ikke DNO & Bs nåværende styre greid å stagge.

Hansens arvtaker, Annilese Miskimmon, har latt seg lokke ut i åpen krangel i intervjuer og på kronikkplass om og med sine kommende ansatte mange måneder før hun tiltrer. Når hun ser for seg en framtid for Operaen der korttidskontrakter og åremålsstillinger skal erstatte faste ansettelser, er det i tråd med de internasjonale standardene hun er vant til. Men dette synet kolliderer med innarbeidede, demokratiske prinsipper i norsk arbeidsliv, og det faste solistensemblet frykter forståelig nok for arbeidsplasser og rettigheter. På toppen kommer Operaens musikksjef Karl-Heinz Steffens åpne brev til Aftenposten, som forteller at han trekker seg fra stillingen fordi han ser at samarbeidet med Miskimmon blir «umulig». Alle «brevskriverne» er på hvert sitt vis i ferd med å bringe Operaens omdømme i vanry.

Det handler selvsagt ikke bare om store egoer som kommer til overflaten for å blåse ut. I dypet ligger pensjonsspøkelset som ikke uten videre lar seg blåse bort. Om lag en fjerdedel av statsstøtten går til pensjonsomkostninger. Ordningen med at sangerne har rett til pensjon etter fylte 52 år (41 år for danserne) har lenge vært et av norsk kulturs største strukturelle dilemmaer. Alt tyder på at mange kreative visjoner går i vranglås i møte med økonomisk disposisjoner knyttet til pensjonsordningen. Dette eskalerer så i en administrativ delingsmodell mellom økonomisk ansvarlig direktør og kunstnerisk ansvarlig operasjef.

Operaens fremste forestilling for øyeblikket foregår derfor ikke på scenene, men i kulissene. Og den regifloken må løses på et politisk nivå i nært samarbeid med Operaens styre og administrasjon, også sistnevnte i en omstillingsfase etter at nåværende administrerende direktør Nils Are Karstad Lysø trakk seg og blir erstattet av Geir Bergkastet fra 1. august i år. Om ikke Bergkastet skal komme til en såpeopera av en arbeidsplass må opprydningen skje på rekordtid. Det vil si at den erfarne styrelederen Anne Carine Tanum må få Operaens politiske overbygning på banen for å løse de mest betente flokene som ligger til grunn for de største krisene, de som har med pensjon og statlige overføringer å gjøre. Kulturdepartementets forslag til endringer har latt vente på seg i uforsvarlig lang tid.

Det er synd at Operaens omdømme og åpenbare kvaliteter får lide under en krangel som framstår som en klisjé. Det er synd at de om lag 600 fantastisk dyktige og kompetente ansatte som ikke er en del av klisjeen i ledelseskulissene blir dratt inn i en heftelse av en intrige. Det er synd at den utrolige suksessen som ballettsjef Ingrid Lorentzen har med Nasjonalballetten i samme hus skal måtte kjenne scenen svikte. Men først og fremst er det synd for norsk kultur, som må se at noen av de mest seiglivede mytene igjen gjør seg gjeldende, om opera som «finkulturens flaggskip» og «statssubsidiert luksushobby». Først da en annen sentral norsk kulturinstitusjon var i ferd med å falle fullstendig fra hverandre, kom milliarder og forslag til løsninger på bordet. La oss håpe ikke marmoren i Bjørvika må sprekke like fullstendig som murpussen på Nationaltheatret, før kulturminister Linda Hofstad Helleland kommer på banen med løsning til pensjonsfloken og ansettelseshodepinen i Operaen.