De 1000 viktige dagene

Barneomsorgen er ikke bare foreldrenes ansvar. Det er en sak som gjelder samfunnet som helhet.

Det har de siste tiårene vært en bølge av vitenskapelig forskning som har gitt ny innsikt i barns vekst og utvikling. Forskningen foregår over hele verden og Verdens helseorganisasjon, WHO, følger opp.

Den nyere forskningen viser at omsorgen for de minste er avgjørende for sunnheten seinere i livet, og WHO fastslår at amming er en av de smarteste satsingene for å skape et godt samfunn. Ammingen styrker barnas helse og utvikler hjernen. Dermed fremmes læreevne og intelligens, noe som igjen har innvirkning på skoleprestasjonene, produktiviteten og økonomien. Studier har vist at amming også bidrar til å bedre mødrenes helse blant annet ved å motvirke kreft.

For å spre den nye innsikten har WHO opprettet en global databank for amming, og i 2017 ble en kampanje lansert i samarbeid med FNs barnefond, UNICEF. 20 internasjonale organisasjoner gikk sammen i «The Global Breastfeeding Collective» for å øke satsingen på amming verden over.

Ut fra den nyere forskningen anbefaler WHO at barn skal fullammes i de første seks månedene og så delammes med tillegg av annen kost i 2 år eller mer. Dessverre viser oversiktene at ikke noe land oppfyller kravet fullt ut. De fleste barn ammes for lite, og dette gjelder også Norge. Når dette blir påpekt, viser mange til at vi er bedre enn de fleste andre. Men dette hjelper ikke. Som et av verdens mest velstilte land burde vi kunne gi barna våre tilfredsstillende omsorg.

Småbarnsmødre her til lands føler omsorgsansvar og gjør ofte en beundringsverdig innsats for å ta seg av barna sine selv under vanskelige og krevende forhold. Og i de seinere år har fedrenes innsats økt. Men foreldrene, og ikke minst mødrene, kjenner ofte på press, jag og utilstrekkelighet i kombinasjonen av familie, yrke og samfunnsengasjement, slik Anette Trettebergstuen blant annet beskriver i Dagsavisen 19. juni. Og de føler det som uberettiget kritikk når det hevdes at barnas behov ikke blir godt nok ivaretatt.

Barneomsorgen er ikke bare foreldrenes ansvar. Det er en sak som gjelder samfunnet som helhet. Og det er her det svikter. Samfunnet legger ikke til rette for en god nok kombinasjon av produksjon og reproduksjon. Kommende og nybakte foreldre får ikke tilstrekkelig opplæring og veiledning om barns behov og utvikling. Helsetjenestene er ikke gode nok, og permisjonen med foreldrepenger ikke lang nok. Det føres heller ikke en politikk som oppmuntrer til amming på arbeidsplassene. Arbeidsgivere og fagforeninger sørger ikke for at ansatte kan ta barna med på jobb, amme og gi dem omsorg der med en arbeidstid som er fleksibel, eventuelt avkortet uten negative konsekvenser, enten det dreier seg om kvinner eller menn. Dessuten bør det være anledning til å arbeide hjemmefra.

Sammen med den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, har WHO laget opplysningsmateriell og plakater for å fremme amming og bedre barneomsorg. Det er organisert kampanjer i en rekke land, og det er tankevekkende at det ikke er industriland som har kommet lengst på dette området. Selv om ingen er helt i mål, er det land i den tredje verden som ligger best an. De spenner fra Bolivia og Peru, Kenya og Malawi til Nepal og Sri Lanka, Vanuatu og Solomon-øyene. Her er det ikke økonomien, men sosiale forhold og kulturelle tradisjoner som slår ut i en mer barnevennlig praksis.

Noe av den viktigste nyere forskningen er hjerneforskningen, utviklingsnevrovitenskapene som de kalles, vedrørende barn. Her er det gjort bemerkelsesverdige framskritt de siste tiårene i granskingen av miljøet før og etter fødselen og forholdet mellom barn og omsorgspersoner i livets første år. Det blir lagt spesiell vekt på samspillet mellom mor og barn og den kritiske betydningen av livets første 1000 dager – fra utviklingen i fosterlivet, til spebarnstida og barnet begynner å gå (12-36 måneder). Det er en periode med maksimal hjerneutvikling, og de tidlige tilknytningserfaringene former hjernens evne til sosiale og følelsesmessige funksjoner opp gjennom hele livet.

Forskningen viser at mor er den viktigste omsorgspersonen for barnet i det første leveåret. Litt etter litt blir far en sentral del av barnets liv. Ikke før i tredje leveår er barnet vanligvis psykologisk rustet til å takle en større sosial krets, som en stor barnehage.

Når barnet har en kontinuerlig, trygg og forutsigbar kontakt med sin foretrukne omsorgsperson, oftest mor, fra fødselen og fram til 2–3 års alderen, utvikler de fleste en grunnleggende indre trygghet, som gjør at nær kontakt med andre og læring og utforskning av virkeligheten blir lystbetont og gir vekst. Mors fravær, mangel på en-til-en-kontakt med den foretrukne omsorgspersonen eller andre frustrasjoner som vedvarer, kan oppleves som utålelig for barnet, forstyrre den positive veksten og ha langvarige virkninger på utvikling og atferd.

I et mannsdominert samfunn som det norske har det ofte vært vanskelig for kvinner å få gjennomslag for sine ønsker og behov. Mennene med makt kjenner ikke livssituasjonen deres og det som har med kvinner og barn å gjøre, blir gjerne bagatellisert og nedvurdert. Dessuten har det manglet grunnleggende kunnskap.

Det var derfor bemerkelsesverdig da myndighetene her til lands gikk inn for barnehager for alle barn. Formålet var viktig og satsingen betydelig. Men tiltaket baserte seg på utilstrekkelig innsikt og barnehagene kom for tidlig i barnas liv. Politikken bør derfor legges om slik at det offentlige primært gir økonomisk hjelp til foreldrene i barnas første leveår, mens arbeidslivet og lokalsamfunnet støtter opp med praktiske tiltak. Større barnehager kan så komme i 3-års alderen. Uansett må politikken følges opp med utstrakt forskning på barn og barnas utvikling.