Dårlig returavtale

Returavtalen mellom Norge og Etiopia er den 
første av sitt slag i Europa. Den er ikke noen god mønsteravtale. 
Til det gir den for vide fullmakter til myndigheter som selv forfølger.

Norske myndigheter forplikter seg til å gi etiopisk etterretning «så mye informasjon som mulig om personene som returneres». Ingen FN-organer eller uavhengig organisasjon skal føre tilsyn med retur og reintegrering.

Formelt er dette en avtale om retur av alle etiopiere uten lovlig opphold i Norge. I realiteten vil avtalen i hovedsak komme til anvending overfor etiopiske asylsøkere. Flertallet av dem har flyktet fra det etiopiske regimet. De tilbys et opplegg nesten uten medvirkning av uavhengige organisasjoner i Etiopia og uten FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, som aktiv part.

Norge er forpliktet etter nasjonal og internasjonal rett til ikke å videreformidle informasjon fra asylsaker eller i det hele tatt å opplyse om en returnert har søkt asyl. Hvordan regjeringen mener dette rimer med avtalens krav om at norske myndigheter skal gi etiopiske National Intelligence and Security Services (NISS) så mye informasjon som mulig om den enkelte returnerte, er ikke godt å si. Om nødvendig skal asylsøkeres identitet klareres gjennom intervjuer med den enkelte, gjennomført av norsk politi på oppdrag fra etiopiske myndigheter. Formuleringen i returavtalen med Etiopia står i klar kontrast til tilsvarende formulering i returavtalen som ble inngått mellom Norge og Afghanistan i 2005. Der ble det eksplisitt understreket at personsensitiv informasjon om den enkeltes asylsøknad er unntatt fra informasjonsutvekslingen mellom norske og afghanske myndigheter.

En av de fremste europeiske ekspertene på etiopisk etterretning, Günther Schröder, fortalte på et seminar om Etiopia i Oslo 5. april 2011 at NISS fungerer som politisk instrument for Zenawi og rapporterer direkte til Statsministerens kontor. NISS har det mest effektive og sofistikerte elektroniske utstyr og sletter aldri registrert informasjon om enkeltpersoner. Under etterretningstjenesten NISS ligger den føderale enheten for politiets kriminalitetsetterforskning, Maekelawi. En institusjon som er beryktet for langvarig varetektsfengsling uten rett til juridisk rådgivning og for bruk av tortur. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch har kritisert etiopiske myndigheter for misbruk av anti-terrorlovgivning til å kneble ytringsfrihet og åpne for flere måneders varetektsfengsling uten siktelse.

Etiopia er i praksis en ettpartistat, med få eller ingen klare skiller mellom parti og stat. Statsminister Meles Zenawis har styrt landet i 20 år og hans parti EPRDF leder koalisjonen som kontrollerer 545 av 547 seter i nasjonalforsamlingen. Human Rights Watch konkluderte etter valget i mai 2010 med at etiopiske myndigheter sto bak «koordinerte og vedvarende angrep» på politisk opposisjon og journalister og at dette hadde skapt et «klima av frykt» gjennom hele valgkampen. Det eksisterer i dag ingen reelt uavhengige, regimekritiske medier i Etiopia. I flere år har Etiopia vært det land i Afrika som flest journalister har flyktet fra.

Norge betaler returbillett og International Organization for Migration (IOM) organiserer hjemreise og utbetaling av en kontantstøtte på 15.000 kroner ved ankomst Etiopia. Etter ankomst i Etiopia står det etiopiske ministeriet for flyktninger og returnerte (ARRA) for gjennomføringen av reintegreringstiltakene lokalt. ARRA er en den etiopiske stats administrasjon av utenlandske flyktninger til Etiopia. Institusjonen ble opprettet i 1988, for å håndtere store flyktningestrømmer fra Sudan og Somalia. Ministeriet er til nå ikke kjent for å ha drevet noen form for virksomhet overfor returnerte etiopiere.

I avtalen mellom Norge og Afghanistan slås det fast at afghanske myndigheter, sammen med relevante organisasjoner, vil sørge for de nødvendige tiltak for å sikre at afghanere kan returnere uten frykt for trakassering, plaging, forfølgelse, diskriminering eller andre straffereaksjoner.

I avtalen med Etiopia viser partene innledningsvis til FNs menneskerettighetserklæring, Flyktningkonvensjonen og konvensjoner om sivile og politiske rettigheter. Internasjonale menneskerettighetsavtaler det er bred enighet om blir brutt av det etiopiske regimet. Avtalen sier likevel ingenting om at tilsyn med returordningen skal bygge på annen informasjon enn det som kommer fra de etiopiske myndigheter selv. I kontrast ble det i avtalen med Afghanistan i 2005 formulert en klar forpliktelse for afghanske myndigheter til å informere UNHCR om enhver arrestasjon, fengsling eller rettslig forfølgelse av returnerte som ikke dreide seg om rutinemessige forhold.

Styringsgruppen som skal føre tilsyn med returordningen, består av en representant for norske myndigheter og tre representanter fra henholdsvis det etiopiske utenriksdepartementet, etterretningen NISS og flyktningministeriet ARRA. Ved uenighet i styringskomiteen skal spørsmål løftes til departementsnivå mellom Norge og Etiopia. Offentliggjøring av referater fra møtene kan blokkeres av etiopiske myndigheter. Norge er forpliktet på et absolutt forbud mot å returnere noen tilbake til områder hvor de risikerer forfølgelse og alvorlige overgrep. Men hvordan skal ett norsk medlem i en fullstendig statskontrollert styringskomité i et land uten uavhengige medier og med båndlagte rettighetsorganisasjoner få tilgang til uavhengig informasjon om hva som skjer?

Det har vært forhandlet om en returavtale med Etiopia i mange år. NOAS frykter at et politisk behov for nye returtiltak har fått regjeringen til å akseptere dårligere avtalebetingelser enn det Norge bør være bekjent av. NOAS er ikke imot returavtaler. Men vi er imot returavtaler med autoritære regimer uten uavhengig medvirkning, hvor uklare forpliktelser og dårlige kontrollmuligheter går på bekostning av avviste asylsøkeres sikkerhet.