Dagbladet avslørte søndag 29. april at hun hadde involvert seg ensidig i en betent barnefordelingssak, der mor hadde fremmet påstand at far hadde forgrepet seg seksuelt mot barnet. Politiet hadde etter grundig etterforskning henlagt straffesaken, og mor tapte etter hvert omsorgen for barnet i sivilsaken i både tingrett og lagmannsrett. Inga Marta Thorkildsen kontaktet politiet og presentert seg som stortingsrepresentant og ba om at nye forhør av barnet skulle skje hos Barnehuset (!), ettersom hun tilsynelatende mener at politiet hadde gjort en dårlig jobb i sin etterforskning som kom til konklusjonen at det ikke hadde skjedd et overgrep mot barnet.
Hvis Inga Marte Thorkildsen som privatperson var bekymret for barnet og satt inne med opplysninger som politiet ikke viste om, burde vel hun strengt tatt ha meldt seg som vitne og gitt disse opplysninger til politiet. Men hun instruerer isteden politietterforskerne i hvordan de skal gjøre sin jobb (?).
Etter at media har skrevet om denne saken så kan man lese i kommentarfeltene at mange støtter hennes handling og mener hun bare gjør dette for barnets beste. Men er det virkelig slik at det er til barnets beste at hun involverer seg i saken, eller er det til barnets verste? Hvis det er slik at barnet virkelig har blitt utsatt for et overgrep, så er det selvsagt til barnets beste. Men. Hvis det er slik at påstanden om overgrep er falsk, så vil det være et overgrep mot barnet å tvinge det inn i en situasjon der barnet måtte forklare seg nok en gang om et overgrep som aldri har funnet sted. Har det aldri slått barneministeren at det er stressende og vondt for et barn og bli utsatt for forhør der det aldri har skjedd ett overgrep? Er man virkelig opptatt av barnets beste bør man ta høyde for at det finnes tilfelle der foreldre blir uriktig anklaget for overgrep, og der barn blir brukt som uskyldige brikker i ett skittent spill for å vinne en barnefordelingssak.
Det å slå seg til brystet og hevde at man har barnets beste i sine tanker krever at man har vurderingsevne og ikke ensidig tar en påstand for god fisk. Det er ikke så enkelt at man alltid tar barnets parti når man tror på påstanden at barnet har blitt utsatt for et overgrep.
I denne konkrete saken har politi etterforsket straffesaken. Barnevernet har vært involvert og ment at barnets har det best ved å bo hos far. Og to rettsinstanser har konkludert at det er til barnets beste at barnet har fast bosted hos far. Det er lite, om intet, som tilsier at barnet har det best ved å bo hos mor. Likevel så mener altså Inga Marta Thorkildsen at hun vet bedre enn alle disse som grundig har undersøkt sakens realiteter.
Er barna i Norge fortjent å ha Inga Marte Thorkildsen som Barneminister? Ivaretar hun deres interesse? Eller må man være personlig bekjent på et eller annet vis for at hun skal ta affære? Beste venninne med bestemor som kjenner mora til Marta, eller noe slikt?
Hvis en kan kritisere Inga Marte Thorkildsen for dårlig dømmekraft, så kan man med rette spørre hvor god dømmekraft Jens Stoltenberg har, som har bestemt at hun skal være minister. Han virker ikke å ta det så alvorlig å utnevne Barne- og familieminister. En får fornemmelse av at det er ikke så nøye hvem som besitter den posten da det har vært så mange merkelige personer, og ikke minst, så mange utskiftninger i løpet av Stoltenbergs regjeringstid. Mener Jens Stoltenberg at det ikke er så nøye med barne- og familiepolitikken?