Tidlig innsats og absolutt kjærlighet
Av: Jan Jørgen Skartveit, skribent
Spesialpedagog Gunhild N. Reite kritiserer meg i Dagsavisen 9.5. for å ytre stråmannsargumentasjon og «kritiske påstander og fakta-feil som ikke er dokumenterte eller underbygde, knyttet til hele fagfelt og yrkesgrupper». Kritikken er lite konkret.
Rundt halvparten av spesialundervisningen blir utført av ufaglærte assistenter. Barneombudet og professorene i pedagogikk Thomas Nordahl og Peder Haug har kritisert norsk spesialundervisning. Lærere som videreutdanner seg innen spesialpedagogikk får kontorjobb, har jeg erfart. Ifølge statistikk fortsetter imidlertid over halvparten av de som videreutdanner seg innen spesialpedagogikk å arbeide i skoler og barnehager. Haug mener det er utdannet for få spesialpedagoger. Frustrasjonen er stor også blant spesialpedagoger. Mange velger seg bort fra praksis i skolen. Nordahl vil fjerne overdrevent byråkrati, rapportskriving og kontrollvirksomhet ved å fjerne retten til spesialundervisning. Nordahl vil ha baksete-sjåførene blant spesialpedagogene frem i førersetet.
En av målsettingene for Oslo-skolen skal være «tidligere innsats» for elevene som sliter. For noen år siden var jeg på seminar ved en spesialskole for elever med problematferd i Oslo. Jeg spurte en middelaldrende, erfaren spesialpedagog om hvorfor kontaktlærere i ungdomskolen så ofte oppdaget at eleven ikke hadde utviklet de skrive- og leseferdighetene som ville ha vært forventet.
Spesialpedagogen mente de mange kvinnelige barneskolelærerne var problemet. «På mellomtrinnet merker de kvinnelige lærerne at eleven får problemer, men de krummer nakken, klandrer seg selv, jobber enda hardere, og gir enda mer kjærlighet og varme til eleven som sliter faglig og viser problematferd», sa hun. «Mannlige lærere, derimot, de sier i større grad at nok er nok, og gir beskjed til ledelsen om å fikse problemene i klassen som eleven som sliters problematferd forårsaker. Da kommer elevene til oss, og vi tar tak i problemene med vår kompetanse, før vi sender dem tilbake til skolen der de er elever», forklarte den erfarne spesialpedagogen.
Alle vet at norsk skole har vært sene til å ta tak i elever som trenger spesiell oppfølging. Hva om læreres overdrevne tro på helbredende kraft i egen kjærlighetsevne og relasjonsbyggingskompetanse lenge har dekket over norsk skoles manglende evne til nødvendig «tidlig innsats»? En stillingsannonse nylig i en krevende skole i Oslo forventet at læreren skulle ha en «evne til tilgivelse og å kunne gå videre».
Carl I. Hagen, olje og bompenger
Tore G. Bareksten, forfatter
Det virker som om Frp ble tatt på senga av de nye bomringpartiene som muligens vil rappe stemmer Frp hadde regna med å få.
For å motvirke dette klarte Carl I Hagen å kuppe landsmøtet ved å få flertall for at Frp skal bruke penger fra oljefondet til å slette gjeld på dagens bomfinansierte veiprosjekter, samt planlagte prosjekter til anslagsvis 100 milliarder kroner. Dette var mot stemmene til Siv og Sylvi som forsto hvor urealistisk det var å få med seg Høyre på dette.
Det er det litt morsomt å se hva forløperen til Frp Anders Langes Parti (ALP) foreslo den 5. november 1975:
«Vi foreslår derfor å selge rettigheter som Statoil har blant annet i Statfjord-feltet til andre. Så vidt vi har undersøkt, er det i dag ikke noe problem å selge rettigheter for 10 milliarder kroner. Da får vi en reell inntekt fra et reellt salg som vi ikke kunne gjøres om selv om oljeprisen går nedover», står det i et referat fra Stortinget.
Anders Lange og Carl I Hagen ville skynde seg å selge vekk oljerettighetene for 10 milliarder før utlendinger oppdaget hvor lite olje det var i Nordsjøen og før prisene sank. Men vi fant mer olje enn Lange og Hagen hadde regnet med. I dag har oljefondet passert 3.000 milliarder kroner
Jeg synes det ligger litt ironi i at det ikke er Høyres liberalistiske fritt markeds politikk som Hagen mener skal finansiere nye veier i stedet for bomringer, men et oljefond som vi heller ikke ville hatt om landet den gang ble styrt av nyliberale delprivatiseringstilhengere som Stoltenberg og Støre. Det er tvert imot Arbeiderpartiets gammeldagse sosialdemokratiske ideer om en sterk stat og et statlig styrt marked fra Gerhardsen/Bratteli-perioden som skal muliggjøre Fremskrittspartiets desperate valgflesk. Dette er ideer som det i dag er Rødt og SV som har overtatt. Når Frp må finansiere sin motstand mot bomringer på Rødt og SVs sosialdemokratiske politikk, har partiet et forklaringsproblem.
Forbud gir ikke færre aborter
Av: Anders Sørlien, frivillig ved asylmottak
Nylig signerte guvernøren i Alabama den nye loven som forbyr abort i delstaten. Det eneste unntaket er hvis det er fare for mors liv. Det gis ikke unntak verken for voldtekt eller incest. Helsepersonell som bryter loven risikerer straff på opp mot 99 års fengsel.
Dette er et angrep på kvinners menneskerettigheter, og det er de unge, de fattige og de svarte som vil rammes hardest – de som ikke har nettverk, penger, kunnskap eller kontakter.
Flere andre delstater har i det siste også innskrenket kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Det er innført begrensninger i 16 av USAs 50 stater i år alene.
Trump innførte for to år siden «global gag rule», som innebærer at organisasjoner som får støtte fra amerikanske myndigheter ikke skal tilby eller snakke om abort, drive opplysningsarbeid om reproduktiv helse eller dele ut prevensjonsmidler. Studier har senere vist at dette fører til en økning i aborter, ikke en nedgang. Uten familieplanlegging og prevensjon blir det flere uintenderte graviditeter – og, følgelig, flere aborter.
Vi vet at et forbud ikke fører til færre aborter, men heller at omfanget av de farlige og usikre abortene øker – disse som er årsaken til at titusener av jenter og kvinner dør hvert eneste år. Erfaring viser at menn ofte er et hinder for at kvinner, barn og unge skal få tilgang til helsehjelp og prevensjonsmidler. For å gi kvinner valgfrihet, må mennene med. En studie viser at dersom afrikanske kvinner fikk bestemme hvor mange barn de vil ha, ville det vært 30 prosent lavere befolkningsvekst i Afrika frem mot 2100. Skal kvinner få makt til å bestemme over antall barn de vil føde, handler det om kunnskap og praktisk tilrettelegging, som tilgang på prevensjon og trygg abort, men også om holdninger og likestilling i et samfunn.
Positivt er det imidlertid at vi har sett en relativt stor nedgang i antall dødsfall årlig som følge av utrygge aborter – fra ca 47.000 årlig i 2008 til ca 22.000 i dag. Dette som følge av at flere land har liberalisert abortlovgivningen og at medikamentell abort tar mer og mer over for farlige aborter. Mindre positivt er utviklingen i det siste der flere, med USA i spissen, strammer inn og reverserer denne positive utviklingen.
Menneskerettigheter og kampen for likestilling stopper ikke ved landegrensene, og vi kan ikke akseptere at kvinners og jenters rettigheter innskrenkes – verken i USA eller i andre deler av verden.