Dagens korte innlegg

Om tog, utryddelse av dyr, EØS-avtalen og sosiale forskjeller.

Folket ønsker tog, hvorfor prioriteres veiutbyggning?

Av Une Bastholm, Stortingsrepreentant (MDG)

En fersk undersøkelse viser at flertallet av nordmenn ønsker høyhastighetstog mellom storbyene. Det kan ikke regjeringen gi dem, så lenge de prioriterer gigantiske veiprosjekter til hundrevis av milliarder. 
Norge er en flyversting. Strekningene mellom norske byer er blant de desidert mest trafikkerte flyrutene i hele Europa. Dette fører til store utslipp, som kunne vært unngått. For å sikre mer miljøvennlig transport mellom storbyene i Norge må toget gi flyet hardere konkurranse enn i dag. Det er en politisk oppgave å få til det til. 
I Nasjonal Transportplan legger regjeringen opp til å bruke 1000 milliarder av skattebetalernes penger på transportinvesteringer. Brorparten av dette går til på storstilte veiutbygginger. 
Bare ferjefri E39 alene koster 300-400 milliarder kroner, og vil binde opp enorme summer til utbygginger og vedlikehold langt inn i fremtiden. 

I stedet for å prioritere de store summene til nye omfattende investeringer i infrastruktur for miljø- og klimavennlig transport, brukes det av fellesskapets ressurser på gigantiske motorveiprosjekter. Dette er ikke bare en hemsko i arbeidet med å gjøre lufta og bevegeligheten i norske storbyer bedre. Prioriteringen er også i konflikt med behovet for store investeringer i prosjekter som kan kutte reisetiden for tog mellom storbyene.


Folk ønsker virkelig å kunne gå på toget i sentrum av Oslo og så være i Trondheim, Bergen eller Stavanger innen rimelig tid. Når man regner inn all den ekstra tida reising til og fra flyplass, samt sikkerhetskontroll og kø tar, så er toget straks et langt mer fristende alternativ når reisetiden kommer under seks timer. Det folkelige engasjementet gjenspeiles i funnene Norstat har gjort. Regjeringens transportpolitikk er på kollisjonskurs med dette engasjementet. Det toppet seg da regjeringspartiene rett før sommeren stemte ned våre forslag om å få på plass et bedre nattogtilbud innad i Norge, og bedre nattogforbindelser ut av Norge. 

Vi trenger politikere som ønsker å gjøre toget konkurransedyktig og det litt kvikt. Det haster å få ned utslippene fra norsk luftfart om vi skal ha nubbesjans til å de klimamålene som regjeringen selv forpliktet oss til. Det krever prioriteringer. Det blir ikke flere togpassasjerer når pengene har gått til nye veier, og veien går rett ved siden av eksisterende toglinje. Det er dessverre realiteten på mange av de norske togstrekningene i dag. Prioriteringene som skaper en slik virkelighet må snus. Det ser dessverre ikke den sittende regjeringen ut til å være villige til. 

Herrefolket

Morten Lundestein

Vi mennesker og maten vår tar snart opp all plassen på jorda. De ville dyra fortrenges i raskt tempo og er i ferd med å forsvinne. Avlen har gitt husdyra en enorm kjøttvekt i forhold til benbygning, mindre hjerner og langt dårligere forutsetning for å klare seg ute i naturen. En natur få av dem er forunt å oppleve fordi de aller fleste tilbringer livet presset sammen inne i mørke produksjonslokaler.

Blant dyrene på jorda er herrefolket Homo sapiens i ferd med å skaffe seg total dominans.
 For to hundre år siden var det en milliard mennesker på jorda og husdyrholdet var begrenset. Kjøtt og egg var mat for helg og høytid. Til gjengjeld var skog, fjell og utmark full av ville dyr som fritt levde ut sine naturlige innstinkter. Men så startet en befolkningseksplosjon og en industrialisering av landbruk og husdyrhold. I dag er det nesten 8 milliarder mennesker i verden. I alt 50 milliarder dyr slaktes hvert år for å fø en raskt voksende og proteinhungrig menneskehet. For å kunne gi alle disse husdyra mat, legger vi stadig større deler av naturen under plogen. Dermed legger vi større og større beslag på de ville dyrenes leveområder. Dette fører til at naturlige arter dør ut i et faretruende tempo, opptil hundre arter hver dag. I de siste femti årene har vi redusert verdens bestander av såkalt ville pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisk med to tredeler. De neste 30 årene vil jordas befolkning øke til 10 milliarder mennesker. Det er ingen dårlig gjetning at nesten alle ville dyr vil være borte innen 2050.

Hvor fort denne utryddelsen skjer, kan illustreres ved å gjøre menneskets livsløp på jorda om til et enkelt døgn. Fra dagen starter og til langt ut på ettermiddagen lever vi som primitive jegere og samlere uten å representere noen trussel for naturen. Så sent som kvart på elleve om kvelden blir vi jordbrukere og husdyrholdere, fremdeles uten å ødelegge natur og miljø. Først i de siste 15 sekundene før midnatt begynner jordas frie arter å dø ut i et stadig raskere tempo. Om få sekunder kan de være borte for alltid. Skal denne utviklingen stoppes og jorda på nytt bli et godt sted for både mennesker og dyr, må to ting skje. For det første må befolkningsøkningen stoppes og reverseres betraktelig. Det må bli internasjonal enighet om at ett-barnsfamilier belønnes og at ingen må få flere enn to barn. Dessuten må menneskenes holdning til våre medskapninger dyra endres. Respekt og empati må avløse holdningen om at vi er et herrefolk høyt hevet over alt annet liv.

Sterkere med EU-medlemskap

Av Marie Husby Valland, 1. nestleder i Trondheim Unge Høyre.

Den 2. juli, skrev Aftenposten i sin leder om noen av de aktuelle alternativene til EØS-avtalen. Ingen av disse vil gi oss i nærheten av like gode muligheter som EØS-avtalen – bortsett ifra et fullverdig medlemskap i EU.
EØS-avtalen sikrer oss tilgang på EUs indre marked, og gjør at norsk næringsliv kan stille med konkurransedyktige priser. Ingen frihandelsavtaler vil gi Norge tilgang til EUs indre marked på like gode vilkår som EØS-avtalen. Å inngå slike avtaler, vil nesten være det samme som å vise fingeren til næringslivet i Norge. Et medlemskap i EU kan derimot gi næringslivet enda bedre forutsetninger i EUs indre marked.

EU har selv vært tydelige på at EØS er det beste de kan tilby utenom et medlemskap. Brexit er et prakteksempel på hvordan det kan gå dersom man skal fremforhandle en ny avtale med EU. For EU er det viktig å beskytte hele det europeiske samarbeidet. Det er an av grunnene til at det blir problematisk å fremforhandle nye avtaler med EU. I Storbritannia er det stor usikkerhet for deres fremtid, både med tanke på næringslivet og enkeltpersoner.

Det er ikke bare næringslivet som trenger et godt samarbeid med Europa. Gjennom tett samarbeid, bidrar EU mye i klimakampen. EU gjør stadig vekk nye vedtak som forplikter alle i EU og EØS til å kutte kraftig i klimautslippene sine. Samtidig sikrer EU samarbeid på tvers av landegrensene for å utvikle og ta i bruk ny grønn teknologi.
Et medlemskap i EU vil sikre Norges stemme. I dag har ikke Norge stemmerett i EU er vår viktigste samarbeidspartner. Norge står sterkere sammen med EU!

En farlig utvikling

Av Rigmor Aasrud, Arbeiderpartiet.

Forskjellene mellom folk øker i Norge. En farlig utvikling, som ikke bør fortsette. Små forskjeller bygger fellesskap og bidrar til høy tillit oss imellom. Det er bra for økonomien og omstillingsevnen. Derfor trengs politikk som systematisk bygger opp om små forskjeller. 

Norge har nå større forskjeller i formue enn i Sveits, Frankrike og Storbritannia. Istedenfor å gjøre noe med det, snakker regjeringen om at vi har oljefondet vi kunne fordele på innbyggerne. Det er i beste fall en teoretisk lek. Ingen som sliter med å komme inn på boligmarkedet hjelpes av «deres andel» av oljefondet. 
I siste tiårsperiode har de 10 pst. rikeste i Norge økt formuen sin med 14 prosentpoeng. De eier nå nesten 60 pst. av all formue, og da blir det lite til resten. 

Kampen mot økende forskjeller handler ikke først og fremst om å hjelpe dem som sliter, selv om det også må gjøres. Dette handler om å sikre de strukturelle og politiske bærebjelkene i samfunnet, som underbygger ivaretakelsen av et samfunn med små forskjeller og høy tillit. 

Ett eksempel er skattepolitikken. Regjeringen gir systematisk de største skattelettelsene til de med høy inntekt og store formuer. De som tjener minst har fått mindre og lønnstilleggene har ikke holdt tritt med prisstigningen. 
Et annet eksempel er lønnsdannelsen. Også i Norge har kapitaleiernes andel av verdiskapingen økt på bekostning av lønnstakernes. Motkraften ligger i lønnsdannelsen og trepartssamarbeidet. Men regjeringen svekker motkraften gjennom signalet om å «anerkjenne de uorganiserte» og å svekke incentivene til organisering. 

Siv Jensen bygde en landsmøtetale rundt at den norske modellen sto i veien for det norske folk. Trepartssamarbeidet - den norske modellen, er imidlertid vårt viktigste virkemiddel for rettferdig fordeling og små forskjeller. Det handler ikke bare om penger; det handler også om makt. 
Vi har nettopp lagt fram 83 konkrete tiltak for å redusere forskjellene i Norge. Vi må stanse denne utviklingen før folk føler behov for å gjøre som franskmennene, ikle seg gule vester og ta til gatene. Det er mye bedre å bruke politikken!