Mind the gap holder ikke
Av Ragnhild Tangen, Stabekk.
Vi lurer på hva som kan komme til å skje neste gang en nesten-ulykke inntreffer på T-banen. På Nationalteatret stasjon var det mange som ventet på østgående bane. Den kommer, passasjerer går ut av vognen, påstigning starter. Blant de reisende var en mor med barnevogn. Hun får buksert vognen i sikkerhet over «the gap», ikke helt enkelt, og idet hun entrer banen, setter den seg i bevegelse, barnet blir kastet fremover, heldigvis i vognen sin, moren, som tviholder på barnevognen, kommer såvidt på før det skjer en alvorlig ulykke. Sjokkerte reisende blir stående igjen på perrongen med hjertet i halsen. De skulle også ha vært med, men rakk altså ikke.
Hvordan kan dette skje, er første spørsmål. Har ikke vognføreren mulighet til å observere påstigende reisende? Hvordan vet vognføreren at det er klart for avgang?
Igjen på perrongen sto altså en rekke skrekkslagne passasjerer, noen muligens med god tid, andre kanskje i tidsnød for å rekke en avtale, møte noen som skulle komme med toget på sentralstasjonen eller bussterminalen. Uansett, dette skulle ikke ha hendt. Tilfeldighetene, årvåkenheten hos den unge moren, reddet situasjonen. Men den satte en støkk i alle som var til stede.
Selv var vi i ferd med å få sykkelen inn på Majorstuen T-banestasjon en kveld. Vi hadde syklet langt og ville ta banen de siste kilometrene. Sykkelen var halvveis inne da dørene smalt igjen, bare stanset av bakhjulet. En snarrådig ung mann på rett sted inne i vognen, grep tak i sykkelstyret og halte resten av sykkelen inkludert meg selv inn. Vettskremt men reddet sank jeg ned på et ledig sete mens redningsmannen tok vare på sykkelen.
T-banen er et uovertruffent fremkomstmiddel, men slike situasjoner er skremmende nok til at fler enn meg kan komme til å velge bussen. Nå må Ruter ta rev i seilene, gjennomgå rutiner og praksis og rydde opp! Å si «Mind the gap» er langt fra nok.
En mer lydhør statsråd
Av Per H. Christiansen. Siviløkonom, statsviter og leder av Bydelsutvalget i Nordre Aker (H)
Kjære Bent Høie. Du skiver i et debattinnlegg i Aftenposten den 5. juli at det er på høy tid at Oslo får et nytt og bedre sykehustilbud. Dette er jeg helt enig i. Når du fastholder et målbilde som ble vedtatt for tre år siden uten å ta inn over deg ny informasjon som er kommet siden den gang er det grunn til bekymring. Enda mer bekymret og direkte forbannet blir jeg når du i din kommentar til Michael Tetzschners innlegg hele seks ganger bruker uttrykk som «jeg har bestemt» og «jeg har vedtatt». Dette er oppsiktsvekkende språkbruk av en statsråd. Målbildet som du godkjente for tre år siden innebærer som kjent bygging på Gaustad og nedleggelse av Ullevål. Dette målbildet må nå justeres.
Siden dette ble etablert har blant annet en uavhengig og meget kompetent arbeidsgruppe utarbeidet en tidligfaseutredning av potensialet i å videreutvikle Ullevål og bygge et lokalsykehus på Aker for alle bydelene i Groruddalen. Og i motsetning til planene i ditt målbilde for Aker-Gaustad kan man med dette alternativet ha lokalsykehuset ferdig allerede i 2026 i motsetning til ditt alternativ hvor det først vil være ferdig i 2034. Jeg håper vi nå får en ny og mer lydhør statsråd som sørger for en reell vurdering av alternativene og etablerer et oppdatert målbilde før det tas endelige beslutninger om sykehusutbyggingen i Oslo. I motsatt fall kan vi få vi 20 mdr. i feilinvesteringer i sykehusbygg.
Venstre gjør mer for SFO-barna
Av Guri Melby, Stortingsrepresentant for Venstre.
Ingen har stilt nasjonale krav til SFO før, eller gjort noe med prisen. Når Venstre og regjeringa tar grep, mener Aps Martin Henriksen det er «fine ord uten handling». Snakk om å møte seg selv i døra.
Flertallet av barna på småtrinnet bruker SFO, men det finnes ingen krav til hva det skal være eller inneholde. Det betyr at barna våre får helt forskjellige tilbud – fra ren oppbevaring til pedagogisk og læringsstøttende. Det gir ulike muligheter. Slik har det vært siden SFO ble lovfestet i 1998, og de rødgrønne brydde seg ikke nevneverdig om å reformere tilbudet da de sist satt i regjering.
Venstre har derimot fått gjennomslag for å lage en nasjonal rammeplan for SFO (eller AKS, som det heter i Oslo), for å heve kvaliteten. I tillegg har vi fått regjeringen med på å innføre ordninger med redusert foreldrebetaling og å gi barn fra familier med lav inntekt gratis SFO etter skoletid. Hva Henriksen mener er tomme ord med dette, er vanskelig å forstå. Venstre har de siste årene også forhandlet frem at barn fra lavinntektsfamilier skal få gratis kjernetid i barnehage fra de er to år gamle. Det er gjennomført, år for år.
Det skal sies at Ap i Oslo har valgt å gi noen barn gratis AKS. Men de har tatt utgangspunkt i geografi, ikke den enkelte families økonomi. Det betyr at alle familier med andre- til fjerdeklassinger i de østlige bydelene får gratis deltidsplass på AKS – også de med millioninntekt. Samtidig sitter familier med dårlig råd i andre bydeler, eller som har yngre barn, igjen på bar bakke. Venstre vil føre en politikk som ser hvert enkelt barn. Vi tar utgangspunkt i hver enkelt families behov, og ikke hvor de bor.
Venstre målretter politikken mot dem som trenger det mest. Når vi unngår å sponse SFO-plassene til rike familier som ikke trenger det, kan vi hjelpe flere som virkelig har et behov. Det betyr ikke at prisanarkiet i SFO-Norge skal fortsette. De store prisforskjellene fra kommune til kommune betyr at det kan være et belastende utgiftsnivå, selv for familier med relativt god inntekt. Derfor bør det finnes søskenrabatter, og jeg er også tilhenger av makspris.
Samtidig bør gratistilbudet som finnes være rettferdig. Hvis ikke alle kan få, gratisplassene gis til barna som trenger det – fra familier som ellers ville valgt det bort. Og det gjør folk fordi lommeboka er tom, ikke fordi de bor på Grünerløkka.
Haster for viking-skipene
Hanna Geiran, Riksantikvar.
Den europeiske organisasjonen Europa Nostra vil nominere vikingskipene på Bygdøy som kandidat til listen over «De 7 mest truede kulturminner i Europa». Dette er et varsku til Norge. Situasjonen for vikingskipene er nå svært alvorlig.
Det siste året er det funnet spor etter to nye vikingskip i Norge. Slik situasjonen er nå, er det ikke forsvarlig å grave fram nye vikingskip når vi ikke klarer å ta vare på dem vi allerede har.
Det har lenge vært kjent at tilstanden til vikingskipene i Vikingskipshuset på Bygdøy er kritisk. Helt siden et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg i 2012 konkluderte med at skipene og tregjenstandene var i svært dårlig forfatning, har tilstanden stadig blitt forverret. Det er bevegelse i skipsskrogene, og det kommer stadig nye og større sprekker. Gokstadskipet har blitt skannet med fem års mellomrom, og 3D-bildene viser bekymringsfulle forandringer. Skipet har seget opptil fem millimeter, og det siger både innover og utover. Skipet er støttet opp av et 90 år gammelt oppstøttingssystem. Byggeprosjektet nytt vikingtidsmuseum er en forutsetning for at skipene og tregjenstandene kan tas vare på for framtida. Byggeprosjektet er i så måte også et sikringsprosjekt.
Fortellingen om vikingtiden er mangefasettert. Vikingskipene er Norges mest kjente kulturminner. Ikoner i nasjonal og internasjonal sammenheng. Ingen andre land i verden har to så komplette vikingskip som Gokstadskipet og Osebergskipet. Vikingskipshuset på Bygdøy har årlig en halv million besøkende. Osebergskipet ble bygd på Sørvestlandet i år 820. Det ble funnet i Oseberghaugen i 1903, og utgravd i 1904. Gokstadskipet ble funnet i en stor gravhaug på Gokstad og utgravd i 1880. Årringsanalyser av tømmer fra gravkammeret viser at skipet ble haugsatt i perioden 800–905.
Vikingskipene satte Norge på kartet da de ble funnet.
De ble en viktig del av vårt lille lands selvfølelse og identitet da vi skulle bygge vår egen nasjon etter unionsoppløsningen i 1905. Vikingskipene er langt tettere knyttet til vår nyere historie enn det vi kanskje tenker over i hverdagen. Denne kulturarven kan nå gå tapt. Det må bevilges penger til byggestart for nytt vikingtidsmuseum, og det må settes en dato for byggestart.