Verden trener kjernekraft!
Av Jon Aga, skoleelev (15)
For en uke siden meldte jeg meg ut av Natur og Ungdom. Grunnen til at jeg meldte meg ut er deres sterke motstand mot energikilden som kan være med på å redde fremtiden vår, kjernekraft.
Ulykker i perspektiv
Også innen vannkraften har det skjedd store ulykker. Da Banqiao-demningen i Kina brast i 1975, døde minst 26.000 mennesker. Allikevel er vi ikke redde for vannkraft, men det er mange som frykter kjernekraftulykker. Ifølge Verdens helseorganisasjon tok Tsjernobyl-ulykken 9000 liv, inkludert alle som senere døde av økt stråling i området. Dette er 3 ganger færre enn antall døde Banqio ulykken. I tillegg har kjernekraft har siden blitt mye tryggere.
Vind og sol er ikke nok
Frankrike har investert i energi fra kjernekraft siden 70-tallet. Over 90 prosent av fransk energi er utslippsfri og fransk strøm er halvparten så dyr som tysk strøm. Tyske utslipp har derimot økt de ti siste årene fordi energi fra sol og vind ikke klarer å tette hullet som oppstår når de legger ned kjernekraftverk.
Er lagring et problem?
Motstandere sier ofte at avfallslagringen er et uløst problem, men i Finland åpner de i 2020 et reaktor- og avfallsanlegg kalt Onkalo.
Dette anlegget er enda sikrere og mer effektivt enn de eldre anleggene, og kraften er billigere og tryggere.
Hvis det verst tenkelige scenarioet skjer, at radioaktivt avfall lekker ut i jorda og i grunnvannet, og beboerne får i seg dette, vil stråledosen tilsvare to bananer i året.
Politikk må baseres på fakta
Politiske standpunkter må være forankret i fakta, ikke fordommer. Vi trenger kjernekraft for å unngå katastrofale endringer og for å bekjempe klimakrisa.
Stopp privatiseringen av skolehagen!
Av Henrik Hovland, forfatter
Skal skolebyråd Inga Marte Thorkildsen ha troverdighet som skolehagenes forsvarer må hun stanse konkurranseutsettingen og privatiseringen av den kommunale skolehagen på Geitmyra.
Skolebyrådens svar på min kronikk «Hvorfor privatisere skolehagen?» er et ikke-svar. Hun hverken svarer på mine konkrete spørsmål, eller tar tak i de prinsipielle spørsmålene kronikken reiser.
Hvorfor en konseptkonkurranse nå, før «Helhetlig plan for Geitmyra kommunale skolehage» er ferdigstilt? Ikke noe svar.
Hvor kom ideen om en konseptkonkurranse fra? Ikke noe svar.
Ønsker Rådhuset å bygge opp et privat alternativ til den kommunale skolehagedriften inne i den kommunale skolehagen? Ikke noe svar.
Er fagekspertisen tatt med på råd? Thorkildsen hevder det har vært en «god dialog», men med hvem? I hvert fall ikke med skolehagelederen. Dagsavisen avslørte at han i tillegg hadde fått munnkurv, av hennes egen etat.
Hvorfor har Utdanningsetaten, som hun er ansvarlig for, valgt å kjøpe tjenester fra en privat stiftelse framfor å ruste opp eget skolehagetilbud? Ikke noe svar.
Thorkildsen forteller derimot at de framover ønsker en kommunal satsing på skolehagene, og har lagt inn 3,5 millioner i revidert budsjett. Vel og bra, og på høy tid. Men da gir det enda mindre mening at kommunen noen uker i forkant av dette velger å konkurranseutsette og privatisere deler av den kommunale skolehagen. Dette er arealer kommunen selv vil trenge hvis de mener alvor med et kommunalt skolehageløft. Ser ikke Thorkildsen at dette ikke henger på greip?
Flere av mine spørsmål dreide seg om at konseptkonkurransen på Geitmyra er et forsøk på å omgå kommunens regelverk. Konkurransen framstår som rigget for at en bestemt aktør skal vinne – Geitmyra Matkultursenter. Det er en alvorlig anklage, men Thorkildsen bestrider ikke at det er slik. En rigget konkurranse er ingen reell konkurranse. Det alene er god nok grunn til at en ansvarlig politiker stanser den.
Nok en klimakonferanse unnagjort – tid for handling!
Av Bjørn K. Haugland, adm. dir. i næringslivsnettverk Norge, og Ann-Kristin Ytreberg, daglig leder i Miljøfyrtårn
Mandag for ei uke siden gikk Næringslivets Klimakonferanse av stabelen med statsminister og halve Norges «næringsrike» til stede. Noen stilte spørsmål om vi hadde tid til nok en konferanse. For klimaet har ikke lenger tiden og veien.
Ifølge EYs rapport om næringslivets vei mot 1,5 graders målet har kun 44 % av bedriftene en strategi for grønn omstilling, og 33 % måler egne bidrag. Da trengs handling og lederskap. Her er noen konkrete forslag:
1) Miljøledelse og konkretisering av strategi: Det handler om å tegne opp bærekraftstrategien. Hvordan kan vi bidra? Hvordan integrere grønn konkurransekraft i forretningsmodellen? Hvordan kan vi jobbe sammen med partnere, leverandører, og andre?
2) Kommunisere strategien. Det hjelper ikke å ha en strategi som ligger i en skuff. Det handler om å skape en internkultur, og det handler om å formidle det til omverdenen, det forplikter.
3) Måling. Kjedelig, men det virker. Når du måler skaper du et nullpunkt og en fremdrift. Det kan vises frem internt og eksternt. Det viser at man mener alvor, og det skaper grobunn for innovasjon og tiltakslyst.
4) Standardisering. Noen av veikartene mot grønn konkurransekraft har standardisering med sertifisering inne. Å sette klare krav til leverandører er virkningsfullt. Få ting er så effektivt som å si at du ikke får være med i anbudet dersom du ikke har ting på plass.
5) Handling. Alle virksomheter kan gjøre en forskjell. Om du lager løsninger vi trenger i det grønne skiftet, maksimer effekten. Har du store utslipp, få frem teknologi som kutter utslippene. Alle virksomheter har transportbehov, bygg, energibruk, og avfall – kan du stille krav om løsninger med lavest mulige utslipp, bidrar du ...
EY-rapporten tar opp hva næringslivet selv sier de trenger: Strengere krav, forbud, støtte, innkjøpskrav og samarbeid. Hvis myndighetene følger opp dette, og bedriftene følger de enkle rådene over, kan vi få gjort mye for klima og grønn konkurransekraft.
Hva gjør Listhaug med unge ufrivillig på sykehjem?
Av Tommy Skar, generalsekretær i LHL Hjerneslag
«En 30-åring har ingenting på sykehjem å gjøre», skrev Sylvi Listhaug som stortingsrepresentant på Facebook 3. mai i fjor. Hun hadde da besøkt en ung kvinne på sykehjem i Vardø. Til NRK Finnmark hadde hun dagen før innlegget, etter å ha fått kritikk for å ha konfrontert ordføreren med pressen på slep, sagt: «Jeg er blitt sterkt berørt av hennes historie, og vi kommer til å gjøre dette framover når vi ser at folk blir urettferdig behandlet. Vi ønsker å være ombudspersoner for folk».
En oversikt fra Helsedirektoratet som ble sendt Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) 14. juni viser at det per 31.12.2018 bodde 100 personer i alderen 18–49 år i langtidsopphold på sykehjem, hvorav 15 av disse med flytteønsker.
Det er kommunene som har ansvaret for sine innbyggere. Men det er Listhaug som eldre- og folkehelseminister som har politisk ansvar for nasjonal politikk knyttet til kommunale pleie- og omsorgstjenester.
Stortinget hadde i Innst. S. nr. 114 (1997–1998) som ambisjon at unge ufrivillig på sykehjem skulle opphøre i 2005. Etter det har politikere fra Ap, Frp, H, KrF, Sp, SV og V uttalt seg mot praksisen. Til tross for dette vil det også ved årets slutt være 18–49 åringer på sykehjem.
Listhaugs tidligere prisverdige engasjement gjør at hun ikke har politisk troverdighet om hun godtar at denne uverdige praksisen fortsetter på hennes vakt i HOD, og på «hennes» sykehjem. Vi spør derfor:
• Når skal du innfri «ombudsrolleløftet» fra mai 2018?
• Hva vil du gjøre for at kommunene avskaffer praksisen med unge ufrivillig på sykehjem?
• Vil du og regjeringspartiene fremme et lignende forslag i Stortinget som forslaget som ble vedtatt i Innst. 125 S (2017-2018) for å forhindre at barn plasseres på sykehjem, slik at samme politikk gjelder 18–49-åringer?
Og til slutt til Listhaug og politikere sentralt som lokalt i valgåret 2019: Ikke skyld på hverandre. Få slutt på svarteperspillet mellom sentrale myndigheter og kommunene. Det fortjener menneskene dette gjelder!
Eiendomsskatten – ingen skam å snu
Av Bård Ludvig Thorheim, kandidat for Høyre i Oslo
Det er alarmerende å lese LOs Jonas Bals 27/6 i Dagsavisen bagatellisere Høyesteretts avgjørelse om eiendomsskatt i Oslo. Det bør i utgangspunktet ikke skje at politiske vedtak i Oslo blir kjent ulovlig.
Ifølge Bals er det heller ikke grenser for hva eiendomsskatten (som nå delvis må tilbakebetales) har gitt oss. Bl.a. renere luft i Oslo står på skrytelisten. Propagandaen går kanskje hjem i kantina på Folkets hus. Men jeg tror han undervurderer folk flest.
Etter Høyesteretts dom bør det rødgrønne byrådet heller innse alvoret. Det ideologiske korstoget har mislyktes.
Inntektssiden for Oslo kommune har denne perioden vært bedre enn på lenge. Innføringen av eiendomsskatten fra de rødgrønne svarte derfor ikke på et konkret behov. Den ble ilagt i all hast for 2016, og deretter økt for 2017, for å gjøre et ideologisk poeng fra den politiske venstresiden.
For hvordan brukes midlene? Til et milliardbeløp har kommunen kjøpt seg opp i Hafslund hvor Oslo kommune allerede hadde en eierandel på hele 90% – med uklart formål. Det skal bli gratis frukt i skolen og gratis aktivitetsskole. Med «gratis» menes her store innhugg i offentlige budsjetter, og som går på bekostning av andre, mer grunnleggende tjenestetilbud.
Det er den enkleste sak å love penger til alle gode formål. Det vanskelige er å prioritere riktig innenfor fornuftige rammer.
For samtidig er mange skoler i Oslo så underfinansiert at 22 rektorer gikk ut i fjor og advarte om en kritisk ressurssituasjon for drive et forsvarlig skoletilbud. Høyre har derfor foreslått en ekstrabevilgning til disse skolene.
Våre seniorer kunne fått et bedre omsorgstilbud. Når private aktører i tillegg skal utraderes innen eldre- og omsorg og barnehager, vil byrden bli enda større på de offentlige budsjettene. Uten at tjenestetilbudet blir bedre.
Hertil er det småbarnsfamiliene som merker byrden av eiendomsskatten mest, hvor økonomien er stram etter å ha tatt opp lån til en ny bolig med ekstra soverom.
Eiendomsskatten var en dårlig idé fra starten av og har blitt en sovepute for ukritisk pengebruk. Med Høyesteretts dom er ordningen skadeskutt.
Vi bør derfor avskaffe eiendomsskatten, og gjenopprette tilliten til gode prioriteringer, og en nøysom bruk av fellesskapets midler.