Dagens korte innlegg

Om sykehus, kompetansekrav i skolen, ABC-klinikken på Ullevål og universell utforming av IKT.

Systemfeil ved lokalisering av sykehus

Av Martin Lund-Iversen, universitetslektor, NMBU

Vi blir stadig mer oppmerksomme på at det er noe alvorlig galt med måten lokalisering av sykehus styres i Norge. Vi har fått, eller ser ut til å få, en rekke sykehus utenfor byene og knutepunkter for kollektivtrafikken, på Hjelset, Kalnes, Moelv og Stavanger. Rune Slagstads kronikk i Aftenposten (14/6) viser oss hvordan enkelte innen utbyggingsorganisasjonen for nytt universitetssykehus i Oslo får dominere utviklingen av løsninger, selv om disse er svake og burde vært utsatt for en bredere vurdering og behandling. Dette fenomenet er også kjent fra forskningen om såkalte «konseptuelle tidligfaser» for utbyggingstiltak drevet av utbyggingsorganisasjonen selv. Sykehusloka­lisering i Norge foregår under en slik ordning (se Sykehusbyggs egen «Veileder for tidligfasen ved sykehusbyggprosjekter»).

Heri ligger systemfeilen: de regionale helseforetakene mener de selv kan lokalisere sykehus, og se på folkevalgte myndigheter som sandpåstrøingsorganer – og de får det til. Slagstad etterlyser involvering fra statsråden og Stortinget for å utbedre dette. I min forskning har jeg satt søkelys på den rollen planmyndigheten etter plan- og bygningsloven kan ha, og ellers har for (nesten all) arealbasert infrastrukturplanlegging – og bør ha for sykehuslokalisering. Det er planmyndigheten, som oftest kommunen, som etter lovverket skal styre lokalisering og arealmessig utforming av utbygging, inkludert sykehus. Vi må derfor få til en ordning der de regionale helseforetakene er lydhøre overfor de bredere hensynene i arealutviklingen, og utarbeider likeverdige alternativer som kan gi planmyndigheten et tilstrekkelig styringsgrunnlag. Dette er ikke noe annet enn standardmodellen for lokalisering av utbyggingstiltak i Norge, men vi trenger at sterke utbyggingsorganisasjoner er villige til å praktisere den.

 

For store kompetansekrav til enkeltkommuner?

Av Tone Mørk, direktør i Statped

Debatten om forskjellene i Skole-Norge er igjen aktuell etter nylige publiserte tall fra Utdannings­direktoratet. Blant annet skriver stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde i Aftenposten at «Noen kommuner og skoler lykkes ikke i å løfte de elvene som trenger det mest». Hun mener mange barn opplever skolen som en arena for nederlag fordi de ikke får hjelp og oppfølging tidlig nok.

Dette er en erfaring vi deler. Å sikre hjelp og oppfølging tidlig nok, er imidlertid avhengig av at den kompetansen som er nødvendig, også er tilgjengelig.

Statped er den statlige spesialpedagogiske tjenesten for kommuner og fylkeskommuner. Vårt oppdrag er å bistå for å sikre god og tilpasset opplæring for alle elever, uansett behov. Vi gir også veiledning når kommuner etterspør bistand i forbindelse med enkeltelever.

I fjor var Statped involvert i individuelle saker i 405 av 422 kommuner i Norge. Tallene bekrefter at mange elever har behov for en tilrettelegging kommunene opplever de står uten kompetanse til å gi.
I rapporten fra Nordahl-utvalget vises det til studier som anslår at 20–25 prosent av skolelever har utfordringer som innebærer behov for særskilt tilrettelegging. Bak tallene er det en sammensatt gruppe med ulike behov. Tilrettelegging kan for eksempel skyldes utfordringer med syn eller hørsel, konsentrasjons- og/eller lærevansker eller ulike kombinasjoner av disse.

I lys av våre erfaringer opplever vi det urimelig å forvente at enkeltkommuner selv står for bredden av kompetansen som trengs, når vi ser mangfoldet i behov. Til det kreves det for mange stillinger, og om samtlige kommuner skulle stått for disse selv, ville det ikke vært mange nok fagpersoner i landet til å fylle dem. I rapporten fra Nordahl-utvalget vises det også til kilder som tilsier at opptil tre prosent av skolelever per årskull kan ha behov for varige og omfattende individuelle tiltak. Dette er elever hvor det gjerne er behov for en tverrfaglig tilnærming og tilgang til fagpersoner med både spisskompetanse og tverrfaglig kompetanse. Det er en kompetanse-kombinasjon man ikke kan forvente å finne i enhver kommune. Selv store kommuner som Oslo, Bergen og Trondheim har behov for bistand i saker som krever slik kompetanse. Lik tilgang til kompetanse er en forutsetning for å redusere forskjellene i skole-Norge. Løsningen er ikke å kreve at kommunene selv må dekke kompetansebredden. Til det er fagfeltet for komplekst og antall fagpersoner for lavt, i tillegg til risikoen for mangel på robuste fagmiljøer som skaper utvikling innen feltet.

 

Jeg er ingen fryktløs fødemaskin

Av Jane Vogt Evensen, bydelspolitiker for SV.

Sykehusledelsen på Ullevål vil bygge ned et unikt og trygt fødetilbud. Det er kunnskapsløst og korttenkt.

Å føde er det skumleste jeg har opplevd. Som mange fødende hadde jeg et sterkt behov for å føle meg trygg. Jeg var heldig som fikk svangerskaps- og barselomsorgen hos ABC-klinikken. Klinikken baserer seg på naturlig, ikke-medikamentell fødsel i kjente omgivelser med jordmødre som har fulgt deg gjennom svangerskapet. Nå har sykehusledelsen vedtatt å legge ned oppfølgingen med gravide før fødsel, og utelukkende tilby fødselshjelp.

Når sykehusledelsen avviser at ABC skal legges ned, viser de at de ikke har forstått filosofien som klinikken representerer. Når vi som føder ikke får bli kjent med omgivelsene og jordmødrene der, forsvinner tilbudet i praksis, og ABC-klinikken, slik vi kjenner den i dag, blir lagt ned.

På grunn av komplikasjoner gjennomførte jeg fødselen på ordinært fødetilbud. Jeg lå mutters alene på en observasjonspost mesteparten av fødselen. Det var en skremmende opplevelse. Jeg er ingen fryktløs fødemaskin med selvtillit av stål. Desto mer fantastisk var det da jeg fikk komme tilbake til de trygge omgivelsene hos ABC etter fødsel.

Uten oppfølgingen jeg fikk fra ABC, før og etter fødsel, hadde jeg sannsynligvis dratt hjem passe traumatisert.

Mens andre land prøver å utvide denne type tilbud, bygger vi ned våre. Det føyer seg inn i en trend der regjeringen behandler fødende som babyfabrikker, som av hensyn til stramme budsjetter må finne billigere måter å produsere på. Denne politikken går ut over de fødende, på tvers av rådene fra fagfolk. Skadene ved å nedlegge, omstrukturere, effektivisere, sentralisere er potensielt uopprettelige. Fagmiljøer rives opp og flere tiår med gode erfaringer uthules.

Sykehusledelsen kan fortsatt snu, og la ABC-tilbudet bestå i sin helhet. Den kortsiktige økonomiske gevinsten er ikke verdt tapet av en helhetlig svangerskap-, fødsel- og barsel­omsorg, som gjør kvinner trygge i møte med noe av det tøffeste livet har å by på.

 

Vi diskri­mineres ut av jobben

Av Berit Lunde, Hans Anton Ålien, Arne Eriksen, Magne Bjørndal, Berit Vegheim og Nina Tveter, for Synshemmede Akademikere, SAF

Heller enn en uforpliktende inkluderingsdugnad trenger vi lovverk som sikrer universell utforming av IKT på arbeidsplassen.

Alle har vel opplevd frustrasjon over digitale løsninger som ikke fungerer som de skal, på jobben, og i dag opplever synshemmede arbeidstakere dette i større grad enn andre.

Et eksempel på dette er «Kari». Hun er blind og jobber i en stor bedrift. Hun har brukt datasystemene på jobben uten problemer i mange år. Plutselig en dag oppdager hun at hun ikke kan gjøre jobben sin lenger, fordi bedriften fra den ene dagen til den andre har tatt i bruk en ny digital løsning som ikke er universelt utformet.

Universell utforming av IKT betyr at digitaliserte systemer skal kunne brukes av alle enten de har dårlig syn eller ikke. Det betyr ikke at systemene blir forenklet, bare at de har innebygd verktøy som gjør det mulig for synshemmede å benytte dem på lik linje med alle andre.

Paradoksalt nok er «Karis» arbeidsplass lovpålagt å ha universelt utformede nettsider for publikum, men ikke universelt utformede digitale systemer for arbeidstakere.

Mange synshemmede arbeidstakere og arbeidssøkere opplever det samme som «Kari». De kan ikke gjøre den jobben de er utdannet for på grunn av utilgjengelige datasystemer.

Slik var det ikke den gangen datateknologien ble innført. Tvert imot var den da et arbeidsredskap som i stor grad likestilte oss med andre arbeidstakere, og ga oss tilgang til oppslagsverk og annet som vi tidligere måtte få hjelp til å slå opp i. Det er ikke tilfelle lenger. Etter hvert har de digitale systemene blitt så komplekse, at de er utilgjengelige om de ikke er universelt utformet. Det er fullt ut teknologisk mulig å få til dette i dag, men skal det bli gjort, må det stilles krav om dette i lovverket.

Krav om universell utforming av arbeidsplassen finnes i dag i Plan- og bygningsloven. Det betyr at det er opplagt for norske myndigheter at arbeidstakere i rullestol må komme seg inn på arbeidsplassen for å kunne gjøre jobben sin. Like selvfølgelig må det være at synshemmede må komme seg inn i bedriftenes datasystemer for å kunne gjøre sin jobb.

De fleste vil innse at det er både bedre og billigere at folk holdes i arbeid istedenfor på trygd i 40 år. Derfor må plikten til universell utforming av IKT i likestillings- og diskrimineringsloven utvides til ikke bare å gjelde universell utforming av digitaliserte løsninger for publikum, som i dag, men også universell utforming av IKT i arbeidslivet.