Reformer og krav erstatter ikke arbeidskraft
Av Idunn Egaas Bøhren, psykolog
Utfordringene med å fylle alle formelle krav i offentlig psykisk helsevern – som dokumentasjonskrav og pakkeforløp – handler etter min oppfattelse ikke om motvilje, men om ressurser.
Psykologspesialist Liverød skrev en sterk kronikk den 27.05 om at psykologyrket står i fare for å bli en meningsløs jobb. Arbeidsdagen spises opp av byråkratiske oppgaver, og det går ut over tiden vi har igjen til pasientarbeid. Hans kolleger Klovning og Skjæveland svarte på innlegget 31.05.
Det er interessant å se hvordan Liverøds hjertesukk provoserer hans kolleger til å skrive et aggressivt og nedlatende debattinnlegg med hersketeknikk som primære virkemiddel.
I likhet med Liverød opplever jeg at det med pakkeforløpene kommuniseres en mistillit til behandlere i psykisk helsevern. Klovning og Skjæveland uttaler mistilliten ved å dele sin frykt for slubbertpraksis. De antyder dessuten at behandling ikke nødvendigvis er virksom selv om den oppleves meningsfull for pasienten. De understreker til og med at de blir skremt av tanken på at behandlingskvalitet skal overlates til behandlerens arbeidsmoral og -etikk. Ledere som ikke stoler på sine ansatte blir ikke gode ledere. Ansatte blir heller ikke mer effektive av å oppleve mistillit fra sine overordnede.
Min frykt er at pakkeforløpene skal bidra til å forsterke en forventning til behandling av psykiske lidelser som jeg mener er feil; psykiske lidelser sidestilles med somatiske lidelser. Forståelsen av psykisk helse presses inn i en medisinsk modell. Pårørende, pasienter og behandlere får et inntrykk av at psykisk lidelse er en sykdom som først må få riktig navn og deretter kan behandles til man er helbredet. Jeg opplever dette som en kunstig fremstilling av hva vi driver med, og det kan bidra til forvirring, misnøye og skuffelse.
Krav om samhandling, kortere ventetid og verktøy for å kommunisere på tvers av tjenestene er selvfølgelig å anse som positivt for både behandlere og pasienter. Men når dokumentasjonskravene, kodingen og pålegg om å bruke standardiserte verktøy tvinger seg på, blir det mindre tid til å gjøre den jobben som pasienten faktisk merker noe til. Hvordan skal vi gjøre mer, på kortere tid, med flere pasienter? Hvorfor kan ikke ressursene heller brukes på flere folk til å yte disse tjenestene?
Smestad skal bli bedre for enda flere
Av Rasmus Raabo Reinvang, byrådssekretær for byutvikling
Smestad skal utvikles på en måte som ivaretar både særpreg og historie, samtidig som det legges til rette for mindre trafikk, flere lokale tilbud og at flere kan bo der. I Dagsavisen 12. juni uttrykker en del beboere på Smestad frustrasjon over at det planlegges fortetting i området og hva dette vil ha å si for deres nabolag. Smestad ble i 2015, av det daværende borgerlige byrådet, utpekt som et av flere områder der kommunen ønsker fortetting. At det skal skje en utvikling på Smestad er således ikke noe nytt.
Planarbeidet for Smestad befinner seg på et tidlig stadium i utviklingsprosessen, og det er ikke avklart hvordan det endelige planforslaget vil se ut. Jeg har forståelse for at dette kan skape usikkerhet, men dette tar tid nettopp fordi vi skal utvikle en god plan som ivaretar mange ulike interesser. Et endelig planforslag med konsekvensutredning vil bli lagt frem i løpet av neste år, og kommunen er opptatt av å informere lokalmiljøet så godt som mulig underveis.
For byrådet er det viktig å understreke at vi ønsker god og kvalitetsmessig utvikling av Smestad. Vi skal ivareta stedets særpreg og historie. Deler av villastrøkene vil derfor bli regulert til bevaring for å ivareta bebyggelse og trær. Samtidig er vi opptatt av at det skal legges til rette for at flere kan bo på Smestad, men det er ikke aktuelt å ekspropriere boliger. Boligeiere på Smestad står fritt til å avgjøre om de ønsker å bli boende, eller selge til aktører som ønsker å utvikle området i tråd med den kommende reguleringen. En ny regulering vil også bidra til en generell verdistigning for dagens eiendommer. Det er også viktig å understreke at utviklingen av Smestad vil ta mange år. Det gir dagens beboere god tid til å vurdere om de ønsker å bli, enten i dagens bolig eller en ny, eller å flytte videre.
Oslo har vokst betydelig de seneste tiårene, og ligger an til å fortsette å vokse. Flere innbyggere krever flere boliger, og veksten må skje innenfor dagens byggesone. Vi er opptatt av å bevare Marka-grensen, og bystyret har siden år 2000 ment at det er fornuftig å utvikle byen videre der det er godt tilrettelagt for kollektivtransport og der infrastruktur allerede er på plass. Smestad er et område med flotte kvaliteter, men mye kan også bli bedre enn i dag. Utviklingen av området er en gylden mulighet til å ta tak i nettopp dette. Vi er blant annet opptatt av å få gjort noe med Smestadkrysset, som genererer mye støy og luftforurensning, og fungerer som en barriere for syklende og gående. I tillegg er Bakkekroa klemt inne mellom sterkt trafikkerte veier, og området fungerer dårlig som kollektivknutepunkt. En utvikling av området rundt T-banestasjonen vil bidra til mindre trafikk, flere lokale tilbud og et større mangfold av boliger.
Spørsmålet er ikke om Oslo skal vokse, men hvordan. Endringer kan oppleves som skremmende, men vi er opptatt av å benytte veksten som en mulighet til å gjøre byen vår enda bedre. Utviklingen av Smestad skal bidra til å skape et område som er enda bedre for enda flere.
Løkkeveien må gjenåpnes
Av Camilla Wilhelmsen, nestleder i byutviklingskomiteen, nestleder i Frps bystyregruppe
Det er nå en måned siden Løkkeveien ble stengt med bom for gjennomkjøring, på tross av advarsler både fra politi og Statens vegvesen. Politiet frarådet sterkt å stenge veien fordi den er samlevei for trafikk til og fra Opera-tunnelen, i tillegg til å være en av få åpne gjennomkjøringsveier i området. Statens vegvesen påpekte at stenging ville medføre stor økning i trafikken i Henrik Ibsens gate, Munkedamsveien og Bygdøy allé.
De fikk rett. Det er nå det sanne kaos i området, og ikke bare i morgen- og ettermiddagsrushen. I formiddag gikk jeg nedover Henrik Ibsens gate mot rundkjøringen ved National; køen begynte rett etter Solli plass, og jeg gikk raskere enn bilene kjørte. Jeg har fått høre av en taxisjåfør at nettopp rundkjøringen ved Nationaltheatret er blitt en flaskehals. Trafikken blir stadig vekk stående i og rundt rundkjøringen og kommer ingen vei. Spesielt trist er det å se busser fulle av folk stå i stampe, mens varebiler og andre nyttekjøretøy bruker arbeidstiden sin på køkjøring. Stengningen har også forplantet seg helt til Bygdøylokket. Man kan nå se køer bortover E18 av biler som bruker Bygdøy allé i stedet for Løkkeveien og Bygdøy allé preges igjen av lange køer.
Løkkeveien ble stengt etter krav fra beboere om trygg skolevei. Det er helt klart at barna på Ruseløkka skole må ha trygg skolevei, men sikring av krysningspunkter og nedsatt fartsgrense er bedre virkemidler enn å stenge en viktig gjennomfartsåre. Det er også helt tydelig at stengningen ikke har bidratt til å redusere lokal forurensning, snarere tvert imot. Trafikken stopper opp andre steder, og det er mye mer kø i sidegatene rundt Løkkeveien. Dette gir svekket luftkvalitet, og man kan bare tenke seg miljøregnskapet oppi det hele.
Det var kun oss i Frp i Oslo bystyre som sa nei til å stenge Løkkeveien. Jeg håper at de andre partier nå ser konsekvensen av det vedtaket de gjorde, og også tar ansvaret for å gjenåpne veien.
Kampen om fortauene
Av Stig Andersen, regissør, Indie Film
Kjære Raymond Johansen, Oslo er blitt en valplass. Kampen står mellom el-sparkesykler og fotgjengere. I Dagsavisen 18.06 skryter du av hvor miljøriktig og fin hovedstaden er i ferd med å bli takket være bompenger. Sant nok skulle redusert biltrafikk og sentrums allerede utmerkede kollektivtilbud i utgangspunktet skape en triveligere og sikrere by for fotgjengerne. Den er blitt langt farligere. De kommer fra alle kanter i hastigheter opp til 20 km i timen. De kjører med og mot kjøreretningene på fortauene så stakkars gående må klamre seg langs husveggene. Ikke hører du dem heller. Gjennomsnittlig skjer det allerede ca 1 ½ ulykke per dag. På bussholdeplassen ved Frederiks gate, der fortauet er ganske smalt, farer de forbi. Hvis en uforvarende tar et skritt frem kan det ende med en trøkk i ryggen, kraniebrudd og «syklisten» kan stupe rett foran bussen. Jeg er ganske sikker på at vi får en dødsulykke før sommeren er over.
For én måned siden var det over 1200 slike kjøredoninger i hovedstaden. Antallet synes å ha eksplodert siden midten av mai. De kategoriseres som sykler og kan dermed bruke fortauene. Suser av gårde – gjerne to stykker på én sparkesykkel mens de tar selfier. Hvis de ikke skulle ha hjemmeforsikring så kan en påkjørsel koste ganske dyrt – de blir personlig ansvarlige. Utleier av syklene har så langt ikke forsikringsordninger. De har derimot mange el-sparkesykler og antall utleiere øker. Sykler som har vært estimert med en levetid fra en til tre måneder før de kastes. Det sies selvsagt at dette vil bli bedre, men uansett. Hver natt starter en armada av (dieseldrevne?) lastebiler som plukker opp alle syklene folk har slengt fra seg når batteriene er tomme. Vi snubler i dem overalt. Er det slik at hvem som helst kan sette fra seg hva som helst hvor som når som helst?
Syklene skal selvsagt produseres og de skal lades fra et allerede belastet strømnett som gjør at vi må importere miljøsvinsk kullkraft fra Tyskland. Vi snakker om at forbruket må ned. Det bidrar ikke disse syklene til – og folk får mindre mosjon.
Det dummeste er likevel at disse motoriserte farkostene – totalt ufortjent – har fått et slags miljøstempel. Ja, hvor dumt kan det bli? I Singapore skal etter sigende disse lånesyklene med den «ideelle» inntauingen om natten bli forbudt. De som allerede har slikt redskap vil kunne bruke dem inntil to år. Så er det slutt.
Kjære Raymond Johansen: når skal du gjøre livet tryggere for fotgjengere i hovedstaden og når skal det bli forbudt å kjøre motoriserte sparkesyklene på fortauene? Jeg ber om et raskt svar – før krigen krever falne.
Helseforetakene må bort!
Av Thor Krefting Nissen, Oslo
Lederen i Dagsavisen den 24/6 skriver at sykehusdirektør Bjørn Eriksrud ved OUS ikke kan fortsette siden fagforeningene har uttrykt mistillit til ham. Bjørn Eriksrud er bare en liten del av problemet. OUS’ styreformann Gunnar Bowin må også bort. Også direktør Cathrine M.Lofthus og styreformann i Helse-Sør-Øst Svein Gjedrem må bort i tillegg til hele den øverste administrative ledelsen i Helse Sør-Øst. Det er den markedsliberalistiske helseforetaksmodellen som ble innført av Jens Stoltenberg for å spare staten for penger som er hovedproblemet. Helseforetaksmodellen er dypt hatet og foraktet av folket, men regjeringen og Ap står fast ved den siden de har en dyp forakt for folket , og heller har lagt sin elsk på den umenneskelige og ekstreme markedsliberalismen. Like viktig som det er å bli kvitt B. Eriksrud, Gunnar Bowin, Cathrine Lofthus, Svein Gjedrem og mange andre i ledelsen er det å få litt mer vett og sunn fornuft inn i hodene på representantene fra regjeringen og Ap på Stortinget. Da vil de måtte innse at helseforetaksmodellen må skrotes for godt , og at man nå gå tilbake til den gamle forvaltningsmodellen. Å få regjeringen og Ap inn på fornuftens vei kan nok bli en uoverstigelig oppgave når man ikke har ønsket å lære noe av katastrofale erfaringer med helseforetaksmodellen i løpet av ca. 18 år.