Dagens korte innlegg

Om kvinnekamp, flyktninger, klimakrisen og oppvekst.

Veien fram for kvinners frihet er samfunnsendringer, ikke kontantstøtte!

Av Torill Nustad, Kvinnefronten

Kvinnebevegelsen i Norge slåss for kvinners rett til lønna på lik linje med menn. Vi har slåss for gode barnehager, et års lønna fødselspermisjon og vi har slåss for kortere daglig arbeidstid for å ha tid og overskudd til å være i lag meg barn og venner.

I dag kan jeg lese at gamle kvinnesaksaktivister mener vi har feila og at kvinner i større grad må tilbake til hjemmet, gjerne med kontantstøtte. Det mener jeg er å svikte kampen for kvinnefrigjøring. Svaret er samfunnsendringer som blant annet innebærer 6 timers daglig arbeidstid, sjølsagt med lønnskompensasjon og kamp mot den seksualiserte volden kvinner daglig utsettes for.

Dagens barnehagetilbud har vært og er et stort framskritt for barn og kvinner. Dagens velferdsstat er bygd opp med hjelp av kvinners arbeid. Oppgaver som tidligere var privatisert og tilhørte familiens sfære ble gjort til samfunnsansvar. Dette ga oss mulighet til å ha lønna arbeid og det ble etablert sosiale støtteordninger som ga kvinner råderett over eget liv. Barnehager ga barn mulighet til lek og utvikling sammen med andre barn under kyndig ledelse.

Kvinnebevegelsen har slåss fram gode fødsels- og omsorgspermisjoner. Da jeg fikk mitt første barn var fødselspermisjonen 24 uker. Nå er den dobla og far/med-mor har rett til permisjon – det er bra! Men ordningen kan og bør bli bedre. Kvinnefronten mener ordningen må utvides slik at de tre ukene kvinner må ta permisjon før fødselen kommer i tillegg til den tredelte permisjonen. Dette betyr at kvinner kan være hjemme med lønn et sted mellom fire og åtte måneder. I tillegg så har far/med-mor rett til fire måneders lønna permisjon. Dette mener Kvinnefronten er en ordning som anerkjenner den belastninga en fødsel er for kvinner, som sikrer at barn ikke bare er mors ansvar og som sikrer barna en god start på livet.

Kvinner har ikke ofret sine barn og kampen for kvinners rettigheter i Norge har handlet om veldig mye mer enn kvinners karriere. Kvinnefronten har alltid jobbet for alle kvinners rett til å leve som frie og sjølstendige mennesker. Vi vil ikke være andres tjenere. Da kan ikke omsorgsarbeidet fortsette å være kvinners ansvar, da må arbeidet deles og verdiene som skapes komme hele folket til gode. For å vinne trenger vi både gamle og unge aktivister og kvinnebevegelsen og fagbevegelsen må stå sammen!

 

Flyktningkrisen: Norske mottak står tomme

Av Ivar Johansen, bystyrerepresentant i Oslo (SV)

Flyktningleire i Hellas: Proppfulle. Flyktningmottak i Norge: I praksis tomme.

Flyktningleiren Moria på Lesbos er lagt til et gammelt fengsel og er bygd for å kunne håndtere mellom 2500 og 3000 mennesker. Likevel huser den beryktede flyktningleiren tidvis over tre ganger så mange. Moria sliter med overbefolkning, uhygieniske forhold og en desperasjon som har ført til både selvskading og selvmord.

På Samos er det enda verre. Leiren på denne vakre øya er bygd for 400 flyktninger. Det uoffisielle tallet er nå over 6.000 og 1/3 av disse er barn.

FNs høykommissær for flyktninger og Human Rights Watch har kalt situasjonen for en humanitær katastrofe. Unge tar livet av seg på grunn av forholdene i leirene. Mødre og fedre blir alvorlig psykisk syke. Torturofre og andre får ikke helsehjelp. Barna får ikke skolegang. Enkelte familier har levd der i årevis.

Flyktningehjelpens Jan Egeland utfordrer regjeringen til å gjøre mer, og øke antallet flyktninger fra FN fra 3.000 til 5.000 i inneværende år. – Asyltallene er så lave i år, at det totale antallet flyktninger og asylsøkere vi tar imot i 2019 vil lande på under halvparten av det vi har tatt imot i snitt de siste tiårene. Det betyr at Norge kan gjøre mer, sier Egeland.

KS og norske kommuner har appellert til regjeringen til å ta imot flere flyktninger og asylsøkere. Mottaksapparatet er til stede, men regjeringen toer sine hender. Regjeringspartiene Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti lar Fremskrittspartiet hindre at Norge fører en human og anstendig flyktning- og asylpolitikk.

Mottakssenteret i Råde i Østfold har sengekapasitet til å kunne huse 1.000 flyktninger, og kan ta i mot 350 pr. dag. Men sjefen for mottakssenteret forteller meg at hittil i år har de kun tatt imot 800 flyktninger. I snitt 5 – fem – pr. dag.

Dette er uanstendig. Tusener av flyktninger lever under uverdige forhold i flyktningleire i Hellas og Italia, mens vi sitter her på vår grønne gren med praktisk talt tomme mottak. Norge bør snarest melde at vi selvsagt solidarisk kan ta imot minst 1.000 flyktninger fra leirene i Hellas og Italia.

 

Spis et elefantøre, stem grønt

Av Mathias Juell Johnsen

Ikke skyld på de rike. Skyld på systemet vårt.

«Et de rike», sier Maria Refsland og Tale Hammerø Ellingvåg. Resonne­mentet har mange svært gode argumenter som jeg helhjertet støtter. Det er helt riktig at det må store systemendringer til for å takle klimakrisen. Det er også gøy at de nevner Elisabeth T. Isaksen og Patrick A. Narbels arbeid rundt én-til-én-forholdet mellom kon-­sum og utslipp i Norge, forskning jeg selv dupliserte i min masteroppgave. Vi fikk samme resultat. Men det å legge skylden på rike folk og kalle alle andre «vanlige», blir likevel altfor enkelt.

Det blir som å si at President Donald Trump er problemet med USA, i stedet for et symptom på det som er galt med USA. Det samme gjelder de som tjener seg rike på ting de ikke burde. Problemet er ikke dem selv eller selskapene deres. Problemet er at vi kollektivt legger opp til det.

Det er heller ikke en universell greie at rikinger oppfører seg dritt. Stordalen, Gates og Musk er alle ufattelig rike. De gjør mye for å fremme systemendring. Likevel har de bare én stemme ved politiske valg, så hvorfor er det da galt at de ber «vanlige folk» sette klima og miljø høyt på agendaen?

Et annet eksempel er de store oljeselskapene. Mange av dem, som Exxon Mobile, har lenge vært uttalte støttespillere til både karbonskatt og karbonavgift til fordeling (KAF). Det går fint for dem, sier de, så lenge det også gjelder for konkurrentene deres. Da må de bare gjøre som alle andre, vri om deres strategi og investeringer etter en forutsigbar unilateral avtale er på plass.

Resonnementet holder vann. Rike folk og selskapene deres oppfører seg sånn som mennesker etter klassisk (delvis utdatert) økonomisk teori egentlig skulle ha oppført seg. Som rasjonelle profittmaksimerende skapninger. Når klima- og miljøfiendtlig adferd ikke har en pris i markedet, så bryr de seg heller ikke om det, selv om mange later som. Det samme gjelder korrupsjon og annen kriminalitet.

Blir denne prisen satt, vil pipen umiddelbart få en annen lyd. Produsentene må kalkulere for den, folk vil kjenne det på lommeboka, og dermed ta bedre valg. Pris­mekanismene i markedet fungerer! Prisen på klima- og miljøfiendtlig arbeid må derfor utarbeides etter vitenskapelig konsensus, og bli gjeldende i verdensmarkedet så fort som mulig. Det kan den kun bli gjennom internasjonal politisk handlingskraft.

Da er det dumt å være motstander av internasjonalt samarbeid (les EU). Da er det faktisk også dumt å ønske å knuse kapitalismen. Kapitalismen representerer ikke bare mekanismene som kan ødelegge planeten, men også de som kan redde den. Ikke mist fokus på målet. Elefanten i rommet er klimakrisen, ikke rikingene. Og når man skal spise en elefant, må man bare begynne med et øre. Stem grønt!

 

Alle andre får lov

Av Kristin Sundet, helsesykepleier og samfunnsdebatttant

Ane Dahl Torp er en dyktig skuespiller og i tillegg en klok dame, har det vist seg. Hun har engasjert seg i debatten om barn og unge og sosiale medier. Jeg er enig i mye av det hun sier, men uenig i det jeg oppfatter som idyllisering av en barndom fri fra å sammenlikne seg med andre.

All ungdom har til all tid gjort det, brydd seg om hva andre tenker og mener om dem. Forskjellen i dag, slik jeg ser det er at unga aldri får fri fra denne sammenlikningen lenger. I min barndom gikk vi hjem fra skolen og fikk mange timer fri. Noen av oss skrev av oss frustrasjonene i dagbøker og når jeg leser i disse bøkene i dag tenker jeg, herre Jemeni så slitsomt dette også var den gangen. I dag er dette en 24/7 greie som koster mye for mange. Dårlig selvbilde, selvskading, spiseforstyrrelser og utenforskap er noen av konsekvensene.

Hva kan så voksne gjøre for å hjelpe dem? Hvem kan hjelpe dem? Voksne hjemme og voksne på skolen antagelig.
Det enkleste grepet er å begrense tilgang på telefon i skoletida. Mange skoler har gjort det med stort hell så det kan med fordel anbefales til fler. Noen hevder at dette ikke er farbar vei, men det er jeg ikke enig i. De hevder også at dette er en så stor del av livet til barn og unge i dag så det må de bare lære seg å forholde seg til. Min påstand er at 11,12 og 13 åringer ikke er modne nok psykologisk til å ta slike avgjørelse på egen hånd. De ser ikke rekkevidden av denne nådeløse hamringen innover på eget selvbilde. Gjør de voksne rundt dem det? Eller er det rett og slett sånn at foreldre for ofte faller i den fella vi alle faller i før eller siden: «alle andre får lov».