Språkkrav stenger folk ute fra jobbmarkedet
Av Espen Brynsrud, avdelingsleder i Kompetanse Norge
Det er forståelig at kommunen setter krav til språkferdighetene til de ansatte i barnehagene, men det er problematisk at arbeidsgivere setter for høye språkkrav når de ansetter folk. Språktesting av ansatte i barnehagene i Oslo har vært et tema i flere artikler i Dagsavisen de siste dagene. Vi vet at Oslo kommune er opptatt av at barnehagene er en viktig arena for språklæring. Mange Osloskoler erfarer at flere barn med innvandrerbakgrunn har for lave norskferdigheter når de starter i førsteklasse. Dette kan gjøre det vanskelig å henge med i undervisningen på skolen. Derfor har barnehagene fått en tydeligere rolle i integreringen og språklæringen. Oslo kommune har utviklet egne språktester for å sjekke barnehageansattes nivå. Språktesting er ganske komplisert. Prøvene må teste faktiske språkferdigheter. Samtidig må resultatene brukes riktig. Språkferdigheter handler ikke bare om hva som er grammatisk korrekt, men også hva som er passende og effektivt språk. Forståelse og forståelighet er sentralt. Norskprøven for voksne innvandrere, som Kompetanse Norge har ansvaret for, viser hvor godt en person snakker, forstår, leser og skriver norsk. Prøven består av fire uavhengige delprøver: leseforståelse, lytteforståelse og muntlig kommunikasjon og skriftlig framstilling. Dette gjør det mulig å stille differensierte krav. Det er for eksempel mulig å sette høyere krav til ferdigheter i lytteforståelse og muntlig enn man stiller til ferdigheter i skriftlig framstilling. Det nasjonale kravet til barnehageassistenter som Kunnskapsdepartementet har satt er et godt eksempel på dette. Kravet er B1 på delprøvene leseforståelse, lytteforståelse og muntlig kommunikasjon, men kun A2 på delprøven i skriftlig framstilling.
Barnehagesektoren er en viktig arena for minoritetsspråklige arbeidstakere generelt og kvinner spesielt, ifølge tall fra SSB. Dermed er det også med tanke på inkludering og integrering viktig at vi setter riktige krav til ferdighetene til folk.
Arbeidslivet er den viktigste opplæringsarenaen vi har. Samtidig måler norskprøven ikke kunnskapen i spesielle fagspråk eller sjargonger. På samme måte som at nyutdannede har mye faglig å lære i starten av den nye jobben, har mange fremmedspråklige behov for å lære ord og begreper knyttet til arbeidssted og -oppgaver. Det er viktig at vi ikke stiller høyere krav til fremmedspråklige, enn vi ville gjort til norsktalende søkere. Dersom språkkravene brukes feil vil de kunne stenge en stor gruppe potensielle søkere ute fra yrker som det blir stor etterspørsel etter. Alt tyder jo på at behovet for arbeidskraft vil forbli høyt i barnehagene. Da er det er jo problematisk å legge unødvendige hindringer i veien for rekrutteringen. For høye krav til norskferdigheter kan faktisk være diskriminering. Språkkravet må være tilpasset arbeidsoppgavene. Vi ser en økende tendens i arbeidslivet at arbeidsgivere stiller krav om nivå B2 i alle delferdigheter selv om arbeidet som skal utføres, ikke krever akademiske ferdigheter. Eksempler på yrker hvor arbeidsgivere har satt unødvendige høye krav er assistenter, helsefagarbeidere, renholdsarbeidere og buss- og taxisjåfører. B2 er tilsvarer karakteren 4 i norsk, og er kravet til opptak til høyere utdanning. Diskrimineringsloven (§ 4) krever at språkkrav må stå i forhold til arbeidsoppgaver. Språkkravene arbeidsgivere stiller må ikke være i strid med diskrimineringslovens forbud mot indirekte diskriminering på grunn av språk. Det er viktig at språkkrav som stilles, er forsvarlige i forhold til det yrket som skal utøves, men likevel ikke er for høye slik at personer som kunne fungert fint i yrket blir utestengt.
Dette skjer når du feilkjønner meg
Av Mathilde Decaen, leder for Pasientorganisasjonen for kjønninkongruens, PKI
I går ble jeg feilkjønnet, og selv om det skjer relativt ofte, gjorde det enda mer vondt i går, fordi det var på et Pride-arrangement. Jeg vil forsøke å forklare hvordan kroppen min reagerer når slikt skjer. Først vil jeg høflig rette på personen som feilkjønnet meg. Hen vil si unnskyld, og jeg vil svare at det går fint. På overflaten er det tilsynelatende ingenting som har skjedd.
I min kropp og sjel, derimot, begynner en annen samtale; Hvorfor skjedde dette? Jeg har på sminke, rød leppestift, øredobber, en veldig fin kjole, puppene mine er rimelig synlige. Hvordan blir jeg lest som «han»? Er det ansiktet mitt? Er det stemmen min? Gjør jeg som kvinne feil? Er identiteten min kun et bedrag som lett blir gjennomskuet? Er jeg ikke ekte? Disse følelsene og tankene blir værende i kroppen min, og de blir værende der veldig lenge. Innerst inni føler jeg meg traumatisert og knust. Jeg skulle virkelig ønske det ikke påvirket meg så mye, og jeg blir utrolig lei meg og skamfull for at det gjør det.
Jeg synes en slik opplevelse kan sammenlignes med en trigger-reaksjon relatert til traume. Å komme ut som transperson ble til slutt en frigjøring, men det var først en meget traumatiserende tid. Jeg fikk svært lite støtte, og måtte slåss gjennom alt og alle for min rett til å leve. Selvmordstanker var konstant til stede. Å leve med feil kjønn så lenge var også traumatiserende. Helt siden barndommen måtte jeg stadig skjule disse ekstremt sterke følelser som jeg skammet meg så mye over. Jeg levde kun delvis, og følte meg så alene i det. Jeg kunne aldri fortelle noen, jeg kunne knapt forklare det til meg selv.
Det er dette som skjer når du feilkjønner meg. Du sender meg tilbake til disse mørke steder. Jeg blir meget sårbar og føler meg ubetydelig, falsk, verken elskverdig eller leveverdig. Det er Pride nå, vi skal feire kjærligheten. Vær så snill, hvis du er usikker på noens kjønn; forsøk å prate på en kjønnsnøytral måte, eller bare spør høflig hvilket pronomen hen bruker. Det er ikke så vanskelig, vi gjør nøyaktig det samme allerede når vi har glemt noens navn.
15 år uten svømmeferdigheter
Av Melinda Jørgensen, elev- og læringsombud i Oslo
Det har skjedd igjen: Vi har mistet en av våre ungdommer fordi han hadde lyst til å bade, men ikke kunne svømme ordentlig. De siste ti årene har 27 personer druknet i Oslo, ifølge redningsselskapets drukningsstatistikk. Vi har mange flotte badeplasser både i vann og fjord. Hvordan er det mulig å vokse opp i Oslo uten å kunne svømme skikkelig?
I fjerde klasse skal elevene ha svømming. De skal lære å svømme 100 meter på mage og 100 meter på rygg i tillegg til å dykke. Dette står i læreplanen for kroppsøving og skal dokumenteres med en svømmeprøve. Dette var nytt i 2017. Det koster for skolene å leie tid i bassengene i Oslo. Mange elever får derfor bare 10 timers svømmeopplæring i 4. klasse. 10 timer er lite. Det vet alle som har lært et barn å svømme. Skolen baserer seg derfor på at foreldrene allerede har tatt med barna i svømmehall lenge før de blir 10 år. Hva med barna som kommer til Norge underveis i grunnskolen? Skolene har ikke plikt til å tilby disse elevene ekstra svømmeopplæring. Noen skoler tilbyr nye elever svømmeundervisning, andre gjør det ikke. Det kan derfor gå flere år før en ny elev blir tilbud svømmeopplæring i grunnskolen. Når elevene kommer i 7. klasse og i ungdomsskolen, skal de utvikle svømmeferdighetene videre: I følge læreplanen skal elevene kunne bruke varierte svømmeteknikker, berge seg selv i vann og utføre livberging. Men hvordan står det egentlig til med svømmeopplæringen på ungdomsskolen? Jeg har tatt en uformell spørrerunde blant elever jeg kjenner fra Elevorganisasjonen Oslo. De har gått på ulike ungdomsskoler og forteller om svært varierende tilbud på ungdomsskolen: Et par stykker har ikke hatt svømming i det hele tatt. Tre har hatt noen få timer. Bare en av de fem jeg spurte har lært det hun skal etter læreplanen. Svømmeopplæringen i Oslo er så tilfeldig at det er fullt mulig å bli 15 år uten å kunne svømme skikkelig og uten å vite hvordan du skal dra en kompis opp av vannet.
På videregående er det svært få elever som har svømming og det er ikke satt opp egne mål for svømmeferdigheter i læreplanen. Elever som begynner i norsk skole på videregående får ikke tilbud om svømmeopplæring. De må melde seg på kurs selv, hvis de har råd og lyst. Som Elev- og lærlingombud har jeg blitt kontaktet av en videregående skole som ønsker å tilby svømming til elever som ikke kan svømme. Men det finnes ikke noen ordning som dekker utgiftene til dette i dag. Dette må vi få på plass slik at alle som trenger å kunne svømme lærer å svømme.
Elever som kommer til Norge etter 16 års alder, har rett til å lære grunnleggende ferdigheter etter opplæringsloven § 4A-2. Jeg har spurt Utdanningsetaten i Oslo om svømming regnes med her. Utdanningsetaten svarer: Siden svømming ikke regnes som en grunnleggende kompetanse, jf. Kunnskapsløftet, er svømmeopplæringa ingen rett. Hvis ikke det å kunne svømme er en grunnleggende ferdighet, hva er grunnleggende da?