Dagens korte innlegg

Om nye regler for arbeidsdykking, tillitsreformen i Oslo, ren strøm, velferd og et dikt om samliv.

Nye regler, ingen kursendring

Av Bjørn Pedersen, avdelingsdirektør i Sjøfartsdirektoratet, og Werner Dagsland, seniorrådgiver i Sjøfartsdirektoratet

Klassekampen publiserte mandag 3. juni en sak hvor medlemmer i Industri Energi uttrykker bekymring for forslag til nye regler om innaskjærs arbeidsdykking som akkurat nå er ute på høring. Vi setter pris på innspill i høringsfasen, og det er viktig at alle mulige konsekvenser av et forslag blir belyst. Dessverre inneholder artikkelen i Klassekampen en del faktafeil.

Det hevdes i artikkelen at forslaget vil innebære 605 ekstra arbeidstimer i året. Dersom man leser hva som faktisk foreslås, ser man at det foreslås å sette en grense for hva som maksimalt kan tillates av gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid som er akkurat lik det som følger av arbeidsmiljøloven for den typen skiftarbeid som er vanlig i dykkevirksomhetene. Vi vet at arbeidstid er en viktig faktor som har betydning for sikkerhet og helse i arbeidslivet generelt, og vi vet at forsvarlige arbeidstidsordninger er av særlig stor betydning ved risikofylt arbeid som dykking. Vi tar derfor gjerne mot innspill om klarere og bedre regulering av arbeidstiden, men det blir helt feil å framstille dette forslaget som en betydelig oppmykning sammenlignet med gjeldende praksis.

Når det gjelder tilsyn, er det enda ikke tatt stilling til hvordan tilsynsaktiviteten skal organiseres. Sjø­farts­­direktoratet har uansett lang erfaring med å føre tilsyn med skip, rederiers sikkerhetsstyring og sjøfolks arbeids- og levevilkår. Uavhengig av hvordan tilsynsaktiviteten blir organisert er vi opptatt av å ha et nært samarbeid med Arbeids­tilsynet og Petroleums­tilsynet på dette området, slik vi har med andre myndigheter på andre områder med overlappende ansvar.

Det er også viktig å få fram at forslaget til nye regler ikke innebærer noen kursendring. Systemet i Norge er og har alltid vært slik at arbeid om bord i skip er adskilt fra arbeid på land med egne vernebestemmelser spesielt tilpasset det å jobbe til sjøs. Når det kommer til dykking har domstolene konsekvent sagt at når dykking utføres av mannskapet, er det sjøfartslovgivningen som gjelder. At problemstillingen har aktualisert seg nå, og at behovet for nye regler innenfor sjøfartslovgivningen har blitt ekstra synlig, skyldes bl.a. økt aktivitet i havbruk og nye måter å organisere tjenestetilbudet på ved at flere virksomheter organiseres som rederidrift. Sjøfartsdirektoratet og Arbeids­tilsynet har tatt konsekvensen av denne utviklingen, og foreslår i fellesskap regler for å sikre at alle som dykker har samme arbeidsrettslig vern. Det er ingen oppmykning eller svekkelse av vernet, men tvert imot en klar forbedring fra dagens situasjon, hvor mange dykkeoperasjoner innaskjærs skjer uten at noen myndigheter kan stille detaljkrav til gjennomføringen.

Høringsforslaget er publisert på Sjøfartsdirektoratets nettsider. Høringsfristen er 26. juli 2019, og vi oppfordrer alle interesserte til å lese gjennom forslaget og komme med innspill.

 

Omskriving – fredens pris

Av Else Marie Vestrum Olsson

Annankvar gong er den eine
nøgd, og den same gongen..
ventar den andre på tur;
og såleis gjeng dei av garde
i livet – side om side i utakt.
Men nokon har funne ein utveg,
kallar det for å utfylle kvarandre.
Ei slik framstelling kan lyde fint
og rettferdig. Å få bestemme
kvar sin gong, gjer at ingen
av dei to kan klage, berre tole,
og feire freden kvart tiande år.

 

Tillitsreformen er en investering

Av Siri Jensrud, styremedlem i næringspolitisk forum i Oslo Ap

Digitalisering handler først og fremst om mennesker, og om verktøy for gode beslutninger og leveranser. Pårørende føler de må ha svart belte i logistikk og etterforskning for å få den hjelpen pasienten har krav på. Det er riktig hjelp og tilbud til rett tid i hjemmet, eller i nærheten til dine nærmeste, som er det viktigste. Ikke om det er privat eller kommunalt.

I dag er det å gå fra Word til Excel et stort fremskritt i mange siloer i primærhelsetjenesten. Dagens byråd i Oslo har startet det viktigste arbeidet for en god eldreomsorg med å gå fra new public management med detaljmåling og stoppeklokkeoppfølging av sine ansatte, til resultatmåling og ubyråkratisk tverrfaglig samarbeid i små team.

Tillitsreformen er en investering i kjerneoppgaver til kommunen, som ikke Høyre, Frp, FNB og Venstre ønsker. Dette er faktisk et av områdene byrådsleder kandidat Erik Lae Solberg, Aina Stenersen og Hallstein Bjercke ønsker å spare penger og kommersielt privatisere. Pengene blir spart på dårligere betingelser for de ansatte, og er ideologisk begrunnet i uønsket aktiv forvaltningspolitikk og næringspolitikk.

De samme partiene som ikke ser behovet for endring av organisasjon og kultur, støtter heller ikke Origo som den store og viktige satsningen for å digitalisere kommunen, slik at de kan være en aktiv tjenesteyter for innbyggerne. Origo sin far, finansbyråd Robert Steen , overleverte sin «sønn» Tim som digital veiviser til digitaliseringsminister Astrup denne uken. Tim er blitt nasjonal og Oslo går foran og viser vei.

De tre viktigste oppgavene som gjøres for eldreomsorgen i Oslo er den digitale transformasjonen, tillitsreformen og flere varme hender. Det er i dag ingen ventelister på sykehjemsplasser, men det rehabiliteres og bygges i stor skala for å møte den økende veksten av eldre.

Tenker du dette er viktig og riktig er Oslo Arbeiderparti garantisten for videre omstilling. Det handler om å oppnå faktiske resultater, og om å vise handlingskraft ved å gå fra en bestillerkultur til aktiv tjenesteyting. Det handler ikke om privat vs kommunale tjenester – det gir ikke bedre tjenester, og det avlaster ikke de pårørende.

 

Energibransjens nye klær

Av Per Øyvind Voie, næringspolitisk direktør i Elektroforeningen

Energibransjen har i flere år opptrådt som veverne i historien om keiserens nye klær. Samtidig som de kaller seg fornybarnæringen i Norge har de solgt renheten i norsk strøm til utlandet gjennom ordningen med opprinnelsesgarantier. Enten blir utlendingene lurt – eller vi nordmenn. Noen av oss har ikke fått det vi har betalt for. Vi har gått rundt uten klær. Eller ikke brukt ren strøm selv om vi har trodd det. Nå er energibransjen gjennomskuet av Arbeider­partiet.

Arbeiderpartiet har på Stortinget fremmet forslag om at regjeringen må endre ordningen med opprinnelsesgarantier. Ingen politikere opptatt av å ta krafta i bruk i Norge for å kutte norske klimautslipp kan være mot forslaget. Vedtatt vil det innebære at det ikke lenger er noen tvil om at strømmen vi bruker i Norge er ren, fornybar vann- og vindkraft.

Hvordan kan egentlig energibransjen kalle seg fornybarnæringen, når de selger renheten i den norske strømmen til utlandet? Da er jo ikke produktet de selger oss nordmenn lenger fornybart. Tvert imot. Ifølge NVEs varedeklarasjon er strømmen vi bruker i Norge i stor grad fossil kullkraft. En helt tullete påstand. Men slik blir det altså fremstilt når «fornybarnæringen» selger sine opprinnelsesgarantier til utlandet. Det er på høy tid at politikerne får slutt på denne praksisen. Jeg har lenge lurt på hvordan energibransjen egentlig kan se folk i øynene og stå opp for dagens praksis. I Alta, for eksempel, hvor innbyggerne tross store demonstrasjoner måtte ofre sin fineste uberørte natur for at det skulle bygges ut vannkraft. Hvordan forklarer energibransjen innbyggerne i Alta, at kraften de får fra eget kraftverk ikke er fornybar, men europeisk kullkraft? Med mindre de betaler ekstra for en opprinnelsesgaranti. Som om ikke innbyggerne vet hvor kraften kommer fra. Hva som er dens opprinnelse. Hva den har kostet. Arbeiderpartiet har gjennomskuet energibransjen. Det håper vi også resten av politikerne på Stortinget gjør. Det er nok lureri nå. Norsk strøm er ren. Norsk strøm er fornybar. Og vi har betalt for det gjennom store naturinngrep. Ikke la energibransjen lure verken oss eller europeere til å tro at renheten kan kjøpes gjennom en papirgaranti.

 

Skrivebordsteorier?

Av Per Øyvind Langeland, avdelingsdirektør næringspolitisk avdeling NHO, og Torbjørn Furulund, bransjedirektør, NHO service og handel

Ida Søraunet Wangberg i Manifest kommenterer 14. juni den fremlagte utvalgsrapporten «Morgendagens utfordringer: Behov for en velferdsmiks». Foruten å lefle med bakgrunnen til et par av utvalgets medlemmer, Kristin Clemet og Bjarne Håkon Hansen, påstås det at utvalgets vurderinger er basert på skrivebordsteorier uten rot i virkeligheten.

Det overrasker oss ikke at en representant for tankesmien Manifest har en ideologisk skepsis til private leverandører av offentlig finansierte velferdstjenester. Men å avvise tall, fakta, analyser og vurderinger fra et bredt sammensatt utvalg av den grunn, faller strengt tatt på sin egen urimelighet. Vi setter vår lit til at politikere som skal velges ikke lar unntakene bestemme retningen fremover. Store samfunnsutfordringer krever samarbeid for å løses.

Velferdstjenester er så grunnleggende, komplekse og viktige for brukerne at det er den enkeltes behov som fortjener å være i fokus. Offentlig sektor blir bedre av å la seg utfordre av private aktører. Og private aktører blir bedre når det offentlige stiller krav. Det er samspillet mellom offentlig og privat sektor som gjør en forskjell.

Landet rundt er fullt av eksempler der offentlig og privat sektor jobber godt sammen, utfyller og forbedrer hverandre. Det gjelder bygging, drift og vedlikehold av offentlige bygg, veier og IT-løsninger, så vel som offentlig finansierte omsorgstjenester, fastleger, barnehager og barnevern. Faktum er at de aller fleste offentlige så vel som private aktører gjør en god jobb, følger lover og regler og har ordnede og gode lønns- og arbeidsvilkår. Og de som evt. ikke gjør det kommer i alle organisasjonsformer.

Det er bred enighet om at det offentlige skal ha ansvar for å sikre oss alle et godt velferdssamfunn. Vi skal betale skatt, som igjen skal betale for skole, sykehus, sykehjem, barnehager, veier, offentlige bygninger og trygder. Men velferdsstatens bæreevne er utfordret. Det blir enda viktigere fremover at staten får mest mulig ut av hver budsjettkrone. Vi trenger en velferdsmiks for å møte denne utfordringen og gi våre innbyggere de tjenestene de har behov for – både i volum og i kvalitet.

I rapporten «Morgendagens utfordringer: Behov for en velferdsmiks» trekker utvalget frem en rekke ulike måter offentlig og privat sektor kan samarbeide på for å løse fremtidens velferdsutfordringer. Fremfor ideologiske avvisninger ønsker vi oss en diskusjon om praktiske løsninger. Det bidrar denne rapporten med, la oss håpe at også ordvekslingen i valgkampen fremover kan gjøre det.