Dagens korte innlegg

Om mat på sykehjem, byutvikling i Ullern- og Lysaker-området og lærersatsingen.

Mat på sykehjem

Av James Stove Lorentzen, leder av helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre

Mat for de eldre på institusjon engasjerer, og det er bra. Det dukker stadig opp nye debatter som dessverre blir fort preget av bombastiske påstander og forsøk på å skåre billige politiske poeng. Det viktigste ser ut å være å ramme politiske motstandere, ikke å finne gode løsninger. I Dagsavisen 18. juni skriver kokk og kostøkonom Sigrid Helen Lucassen om at «matlukt alene løser ingenting», hun har flere gode poenger, som jeg gjerne vil gi min støtte.

Det er ikke én løsning som er svaret for alle sykehjem, tilbudet må tilpasses beboere, bygninger, lokal logistikk, tilgang på kompetanse osv. For noen er sentralkjøkken en god løsning, for andre kan lokal tilpasning være best, det viktigste er at beboerne får god ernæringsrik kost.

I Oslo får de fleste kommunale sykehjem mat fra sentralkjøkkenet fra det kommunale Silurveien sykehjem, mens andre har funnet forskjellige løsninger, som lokalt storkjøkken eller at det lages mat på hver enkelt post. Hva som fungerer for den enkelte vil avhenge av en rekke forhold og man kan ikke uten videre si at en løsning er bedre enn en annen. Det som uansett er viktig er at de ansatte har et bevisst forhold til matlaging og presentasjon. Uansett om maten kommer eksternt eller internt må den lages, behandles og presenteres på en god måte. I den sammenheng kan mat fra et sentralkjøkken som håndteres med kjærlighet til mat og beboere være bedre enn mat laget lokalt av umotiverte og mindre kompetente medarbeidere. Man skal være seg bevisst at det kan være krevende å bygge opp lokale tilbud og at sluttresultatet er avhengig av kompetent personell.

Ernæringstilbudet til beboerne er ikke kun et spørsmål om kosthold. Det er andre faktorer som også spiller inn, slik som tann og munnhelse, medisinbruk, allergier og behovet for spesialkost. Oppdekking og de ansattes deltagelse i måltidene er også faktorer som er viktig.

For å lære mer om fordeler og ulemper ved de forskjellige alternativene foreslo de borgerlige partiene i Oslo å starte et prosjekt som målrettet skulle se nærmere på hvordan vi kan ta en kunnskapsbasert tilnærming til ernæringsarbeidet på Oslos sykehjem. Vi ønsket å adressere flere utfordringer, å tilpasse tilbudet til type institusjon, kompetanseløft, rekruttering til institusjonskokkfaget og gjøre dette med en evidensbasert tilnærming.

Forslaget gikk ut på at Oslo skal søke midler fra staten for å bygge kjøkken på 2 sykehjem og at to andre uten lokalt kjøkken skulle delta i et prosjekt for å kunne sammenligne kvalitet og kostnader. Eksterne skulle få i oppdrag å følge prosjektet over noen år. Videre ønsket vi at to av fire helsehus skulle få kjøkken og igjen følge over tid om den ene eller andre løsningen ga best resultater for de som bor i kortere perioder på helsehus. Det siste forsøket skulle være å satse spesielt på kosthold i de nye demenslandsbyene som nå bygges.

 

Gjør det helt, ikke stykkevis og delt

Av Ingrid Appelbom Karsten, PhD, professor

Det var informasjonsmøte for litt siden, for de som står oppført som eier av eiendom i området som blir berørt av den nye Fornebubanen. Prosjektet går ut på å bygge en ny T-bane på drøyt 8,3 km fra Majorstuen til Fornebu med 6 nye stasjoner: Skøyen, Vækerø, Lysaker, Fornebuporten, Flytårnet og Fornebu senter. Fornebubanen ble opprettet som egen etat i Oslo allerede i 2017. Reguleringsplanen for Fornebubanen ble vedtatt i jan. 2018 og byggestart er planlagt i 2020. Store deler av Ullern og Lysaker-området blir sterkt berørt.

Ullern og Lysaker-området er allerede bombardert med en rekke store infrastruktur-prosjekter: Lysaker kollektivknutepunkt med nytt dobbeltspor i regi av Jernbaneverket, ny bussterminal, utvidelse av E18 og i tillegg den overordnede kommuneplanen for Oslo med transformasjon og fortetting – og ikke minst – planprogrammet for hele Mustad-området. Området vi her snakker om inneholder med andre ord store og pågående plandokumenter, nasjonale og kommunale ambisjoner (Oslo kommune og Bærum kommune). Området vil bli et støy- og forurensningsområde under lang tid. Sollerudstranda – som en av få offentlige badeplasser i Oslo – blir okkupert av massene fra Huseby-prosjektet.

I tillegg kommer utplassering av provisorisk infrastruktur, arealer for riggtomter, brakker og transporter. Og dette vil vedvare i flere år. Hva som er viktig i denne sammenhengen er at Fornebubanen ikke kan sees isolert, slik presentasjonen ga inntrykk av. Det er summen av konsekvensanalysene for de ulike prosjekter som skulle vært presentert på dette møtet.  Hvordan alt henger sammen er det heller ingen fra de andre prosjektene som har redegjort for! «Det er stykkevis-og-delt-prinsippet»! Og dette er en stor svakhet i planleggingsarbeidene som nå foregår i mange av de store prosjektene!

Å arbeide med byfornyelse i eksisterende områder krever en ny og annerledes planleggingsmodell enn den de fleste kjenner til fra før av.

Det må være et samarbeide der alle aktører, inkluderte representanter for ulike interesse-organisasjoner (som for eksempel vellene som repr. folket)    som  medvirker  i et felles prosjekt, i  et samlet grep, med et felles mål: å skape et bedre miljø med bedre kvaliteter. Og hvordan gjør man nå dette?

Det handler mye om å skape gode prosesser i et målrettet arbeide hvor helheten er viktig!

Det er viktig at man presenterer forslag til skisser så tidlig som mulig i prosessen for å få synspunkter.

Det er også viktig å ta vare på tanker og ideer fra de som bor og kjenner området og på den måten skape engasjement.

Å arbeide med byfornyelse i eksisterende områder krever åpenhet og villighet til å høre på andres ideer og også være uredd for å diskutere og prøve nye og kanskje ukonvensjonelle løsninger.  

Målet er viktig – men veien dit er ikke alltid gitt!

 

Troverdig lærer­satsing?

Av Thom Jambak, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet

1 av 3 med skolerettet utdanning jobber ikke i skolen, melder Statistisk sentralbyrå 12. juni. Den samme dagen skriver Julie Remen, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, i Aftenposten at regjeringen gjør mye for å få flere dyktige lærere i skolen. Det er noe her som skurrer veldig. En betydelig årsak til at flere lærere ikke jobber i skolen er åpenbar. Lønnen er ikke god nok. Det snakker regjeringen ikke om.

I våres måtte lærere i videregående opplæring innse at de nok en gang ble forfordelt i årets lønnsoppgjør. Samtidig er antallet ukvalifiserte som driver undervisning i videregående høyt, omtrent 20%. Kvalifiserte lærere velger andre yrker, slik SSBs tall viser. Nær 40.000 lærere gjør noe annet enn å jobbe i skolen.

Høy fagkompetanse, i tillegg til pedagogisk kompetanse, er avgjørende for at vi kan forberede elevene godt til yrkesliv og studier. Regjeringens satsing «Kompetanse for kvalitet» retter seg dessverre i altfor liten grad mot lærere i videregående, og i særdeles liten grad mot lærere i yrkesfagene. Når lærerne i videregående i tillegg har sakket lønnsmessig akterut i 15 år kan jeg ikke forstå at regjeringen mener alvor når de snakker om lærerløft.

Regjeringens unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse når det gjelder sammenhengen mellom kompetanse og lønn i videregående opplæring er alarmerende. Det er svært langt mellom regjeringens store ord og viljen til å gjøre noe med det. Nå er det på tide at regjeringen tar nasjonalt ansvar og ikke dytter ansvaret ned til fylkeskommunene.

Det er et paradoks at en regjering som ellers har klokkertro på konkurranse ikke er villig til å innse at lærerlønningene ikke er konkurransedyktige. Man får ikke drømmelærere til å jobbe i skolen når lønnsutviklingen er et mareritt.