Dagens korte innlegg

Omsosiale medier, Midtøsten-konflikten, demokrati og økonomistyring.

Jeg roper nei med deg, Ane dahl Torp!

Av Ronja Vinneng, skribent.

Ane Dahl Torp vil diskutere et forbud mot sosiale medier før fylte 13 år.
Jeg er glad for at dette blir tatt opp. 13 år er den anbefalte aldersgrensen på samtlige sosiale medier. Derfor stemmer jeg for forbud. Jeg kjenner flere som oppførte feil fødselsdato, for å opprette kontoer.

Barn gjør det. 6-åringer gjør det. Foreldre har et stort ansvar her. Foreldre må henge med, og lære barna nettvett og sette grenser i veldig tidlig alder. Jeg jobber på barneskole, og har snakket mye med elevene om det store internettet og sosiale medier. De stiller meg spørsmål etter at de har sett eller hørt noe ubehagelig. Noen av de yngste elevene er godt kjent med Snapchat allerede. Når vi nå diskuterer aldersgrenser i sosiale medier, er det på tide å diskutere aldersgrense for mobiler også? Hvis sønnen din får mobil som 6-åring, da er det mange år å vente på å få teste de sosiale mediene. Selv fikk jeg mobil den dagen jeg fylte 13.

Jeg er glad for at jeg ikke er barn i dagens samfunn. Barn bruker Snapchat, og ser at klassekameratene er samlet et sted. Barn ser reklamene som påpeker og understreker at utseendet deres må endres. Barn styres av «likes» og higer etter bekreftelser. 3 av 4 barn mellom 9 og 13 år er på sosiale medier. Har de noe der å gjøre? Mobbing i sosiale medier er et stort problem, og vi foreldre har ikke kontroll. Dagens foreldre eier knapt nettvett selv, hvordan skal de lære barna det? Alt deles i tide og utide. Da kan vel barna gjøre det samme?

Mye ansvar legges over på skolen. Vi snakker om det i klasserommet, som en del av undervisningen, og vi snakker fritt med barna om det i friminuttene. Jeg mener likevel at foreldre må gjøre en innsats. Foreldre må sette klare grenser og sette seg inn i hva de ulike appene er. Ikke si ja kun fordi naboen har sagt ja. Se hva du skal si ja til først. Undersøk og vær nysgjerrig.
Er det virkelig noen som mener at barn under 13 år er modne til dette? Et rungende nei, sier Torp. Jeg roper nei med deg, Ane!

Åpent brev til Søreide

Av Kristin Rosenberg, psykolog.

I sin politikk overfor Israel vil Norge bl.a. «legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, aktivt støtte målet om Israel og Palestina som to stater innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser, og støtte opp under demokratisk utvikling i Midtøsten» (Granavolden-platt­formen).

Med dette som utgangspunkt må man spørre seg hvordan den norske regjering vil forholde seg til eventuell annektering av deler av Vestbredden, nærmere bestemt det som er definert som C-områdene i Oslo-avtalen, der Israel har full administrativ og militær kontroll.

Det er desto mer nødvendig å spørre om dette fordi settler-volden har grepet faretruende om seg i disse områdene, særlig det siste året. Oliventrær brennes eller skades, hveteåkre likeså, på palestinske jordbruksområder. Mange av settlerne er bevæpnet med skytevåpen og må regnes som små militsgrupper. Det er et faktum at den israelske hæren står og ser på at dette skjer, Shin Bet gjør ingenting, og de palestinske selvstyremyndighetene kan ikke gjøre noe fordi disse områdene står under israelsk kontroll. Palestinere fratas sitt magre levebrød, og ingen beskytter dem.

Siden israelske myndigheter ikke gjør noe for å hindre at dette skjer, langt mindre straffeforfølger f.eks. brannstifterne, må man regne med at denne laissez-faire-holdningen uttrykker en villet politikk. Med den voksende politiske iveren vi ser i Israel for å annektere Vestbredden, er det neppe å ta i for hardt om man kaller dette en bevisst (pre-)annekteringspolitikk.
Annektering er med andre ord langt fra noe usannsynlig scenario.

Spørs­målet er dessuten nylig aktualisert ved oppslaget om at USAs Israel-ambassadør hevder at Israel har rett til å annektere (deler av) Vestbredden. Jeg går ut fra at dette dermed er USAs offisielle syn.

Da Donald Trump uttrykte at USA burde anerkjenne Israels rett til å annektere Golan-høydene, slo du fast at Norge ikke delte presidentens syn. Som utenriksminister uttrykker du også bekymring over utviklingen i Israels politikk og handlemåter overfor palestinerne. Derfor disse spørsmål til deg som utenriksminister:

1) Slutter Norge seg til USA-ambassadørens synspunkt på annektering av deler av Vestbredden, eller vil Norge føre en selvstendig linje overfor Israel?

2) I tilfelle vi vil føre en selvstendig linje: Vil det få noen konkrete konsekvenser for Norges forhold til Israel, om Israel går til annektering?

3) Etter Israels årelange koloniseringspolitikk på Vestbredden, hvilke muligheter kan du som utenriksminister se for en tostatsløsning, om Israel dertil annekterer deler av området?

4) Dersom målet om tostatsløsning må oppgis, hva vil Norge gjøre for å fremme demokratiutvikling og frihet for palestinerne på Vestbredden?

Åpenhet og demokrati

Av Cinar Simsek, nyutdannet i PR og samfunnspåvirkning.

Kjære Sigbjørn Aanes, tidligere statssekretær og pressesjef, det er faktisk Hans Geelmuyden som kjemper for åpenhet og demokrati. I en Dagens Næringsliv-artikkel fremkom det at PR- og kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese ville tilby tidligere statssekretær for Erna Solberg, Sigbjørn Aanes, fire millioner kroner i årslønn. Videre fortalte Aanes at han aldri ville jobbe for noen som var «så ærlig» som Geelmuyden – der Hans Geelmuydens uærlighet i det offentlige rom, gjorde Aanes uvel.

Du er opptatt av lojalitet, sier du, som nå er partner hos et konsulentbyrå, byrået som i alle år har vært i medienes søkelys. Du er til og med utdannet innen PR på Handelshøyskolen BI. Så hvorfor du ikke er orientert om hva som skjer i bransjen, vites ikke. Men er det en person eller et kommunikasjonsbyrå som skal kritiseres, bør Hans Geelmuyden være den siste.
Fordi allerede i 2014 ledet PR- og kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese arbeidet med å utvikle nytt etisk regelverk for kommunikasjonsrådgivere, hvor målet var større åpenhet. I det nye regelverket stod det at PR-byrået oppfordret kundene deres til åpenhet om kundeforholdet, men samtidig respektere behovet for konfidensialitet.

Samme år presenterte Presseforbundet, Redaktørforeningen, Transparency International Norge og Kommu­nika­sjons­foreningen et konkret forslag til struktur for et norsk lobbyregister. I et formelt brev til Stortingets presidentskap den gang oppfordret ovennevnte bransjeorganisasjonene, inkl. Geel­muyden Kiese om å sette i gang et arbeid med å utrede et lobbyregister. Så hva har ditt partnerbyrå gjort?

Vit hvorfor du nettopp blir etterspurt i PR- og kommunikasjonsbransjen. For det første besitter du såkalt systemkunnskap. Du har mest sannsynlig erfaring i politisk analyse, evnen til å tenke strategisk, og samtidig besitter kunnskap om innramming. Det er spesielt viktig i land som Norge, med en stor offentlig sektor og hvor politiske beslutninger om lover, regler, forskrifter og skatter spiller en viktig rolle for de fleste aktører.

For det andre er dine generelle kunnskaper, når man går over til å bli lobbyister, en gullgruve for PR- og kommunikasjonsbyråer, fordi du kjenner de politiske og byråkratiske prosedyrene. For det tredje kjenner du betydningen av timing, du har lært å argumentere, overbevise og overtale, samt er god på, som man sier på fagspråket, «framing».
Du har med andre ord kunnskapskapital. Så til demokratiets beste kan Hans Geelmuydens like så godt betale deg det dobbelte av det som var tilbudt.

Vi må vite hva vi gjør

Av Hilde Singsaas, Direktør i Direktoratet for økonomistyring.

Tore Nyseter kritiserte i Dagsavisen 6. juni  mål- og resultatstyring som styringsprinsipp og Direktoratet for økonomistyrings rolle som forvalter av økonomiregelverket. Nyseter har rett i at det finnes for mange eksempler på overdreven måling og telling i staten. Men å hevde at dette er en logisk konsekvens av mål- og resultatstyring og kravene som gjelder for statlig styring, blir feil.

Enkelt sagt handler mål- og resultatstyring om å sette mål for hva vi ønsker å oppnå, innhente og vurdere informasjon som kan belyse om målene nås, og bruke informasjonen til læring, styring og kontroll. Og som Nyseter påpeker – oppmerksomheten i styringen skal rettes mot overordnede mål som bedre helse og at unge fullfører videregående skole.

Når en i statlig styring likevel følger med på kvalitet og kvantitet i tjenestene, er det for fange opp om brukerne får de tjenestene de har krav på, og om tjenestene faktisk skaper de effektene vi ønsker. Tjenestene finansieres av skattebetalernes penger, og for å ha tillit må staten dokumentere både hva som er oppnådd, og hvordan bevilgninger er brukt. Derfor må vi foreta tellinger og målinger av ulike slag. Samtidig vil enkeltmålinger og enkeltindikatorer sjelden gir noe mer enn en liten flik av sannheten. De må derfor kombineres med kvalitative vurderinger av resultatene.

Økonomiregelverket har som intensjon at vi skal få mest mulig velferd for fellesskapets ressurser. Da må vi både gjøre de riktige tingene, altså prioritere de tiltakene som gir størst nytte for samfunnet og gjøre tingene riktig, altså gjennomføre vedtatte tiltak på en mest mulig effektiv måte. Vi jobber kontinuerlig for å bidra til effektiv ressursbruk, både gjennom å forvalte regelverket og gi råd og veiledning til statlige virksomheter om hvordan de kan få til god styring.