Dagens korte innlegg

Om plast, arbeidsavklaringspenger og alderisme.

Hvilken politiker tar opp hansken?

Av Rudi Kessel, medlem av Besteforeldrenes Klimaaksjon

Det er en kjent sak at alt som utvikler seg langsomt lett kan gå under radaren, selv for folk som prøver å holde seg oppdaterte. Dette gjelder kanskje særlig temaer som klima og natur. Da er det en velsignelse at pressen og journalister (fremdeles!) har tid og energi til å gå i dybden, og ta skrittet fra det episodiske til det generelle.

Et eksempel på dette er Hege Ulsteins artikkel «Plastiske operasjoner» der hun tar opp plastproblemet på bred basis. Som alltid ellers, presenterer hun også denne gangen et utrolig velskrevet og grundig stykke prosa, som belyser problemet – inntil det skremmende. Mitt innlegg her er ikke et «men» til hennes artikkel, men snarere en videre kommentar.

Jeg er så gammel at jeg husker hvordan livet var før plasten invaderte heimen. Barneleker var av tre eller metall, stikkontakter og støpsler av bakelitt, klærne var av bomull, ull eller lin. Plastposer fantes ikke. Hjemme hos oss hadde vi et par, tre bærenett i forskjellig størrelse, laget av naturlige tekstiler, jute eller lær. Disse varte i flere år. Vi gikk eller syklet til butikken, bil var den gangen ikke allemannseie. Men: det funket jo, ingen savnet engangsposer. Handle­turene skapte naturlig mosjon, og innimellom også slit. Men vi slapp å oppsøke treningssentre – som jo heller ikke fantes.  

I forlengelsen av Ulsteins artikkel kunne man stille det frekke spørsmålet: hva med å forby all produksjon av plast?
Jeg har ikke oversikt over hva dette innebærer. Men som en begynnelse kunne man i hvert fall spørre: hva med et totalforbud mot all produksjon av plastposer? Vi husker bikkjeslagsmålet om poseavgift i mars 2015. En poseavgift i 2019 ville vært altfor pinglete, bremseeffekten blir for liten. Det har jo skjedd utrolig mye siden mars 2015. Den gangen var vi fortsatt relativt naive og uskyldsrene. Den tiden er ugjenkallelig forbi. Fins det en politiker i dag som har «Dagfinn Høybråten-motet» til å ta dette?

Jeg er «fengslet» i en uholdbar situasjon

Av Oswald Somby

I likhet med mange tusen andre, mistet jeg arbeidsavklaringspenger i januar 2018. Til tross for gjentatte henvendelser, både muntlig og skriftlig, har jeg ikke hørt et eneste pip fra mitt lokale Nav-kontor på Sagene i Oslo om videre saksgang. Det eneste de er veldig opptatt av, er endeløse dokumentasjoner ved hver søknad om sosialstøtte.

Til gjengjeld gir de fullstendig blaffen i å holde frister. I dette øyeblikk finnes det ikke et gyldig vedtak for min nåværende situasjon. Jeg blir mer og mer overbevist om at denne situasjonen kommer til å vedvare i årevis fremover. Det beste for Norge er visst å bli som USA. En vinner og 330 millioner tapere, hvorav 50 millioner lever i ekstrem fattigdom. Det kalles nyliberalisme.

Derfor har jeg et ønske om at alle de som har havnet i denne situasjonen med et pennestrøk fra sittende regjering, får samme rettigheter som uføretrygdede, som foreksempel honnørbillet på bussen. Vi er «fengslet» i en helt uholdbar situasjon som ingen er villig til å rydde opp i.

Nei til ungdommen

Av Christopher Bratt, forsker ved Psykologisk institutt, Universitetet i Kent, Storbritannia

Carl I. Hagen forteller i Aftenposten hva han mener om å ta hensyn til den yngre garde: «Hvorfor i all verden skal Oljefondet spares til kommende generasjoner?» Jeg elsker utspillet, for selv har jeg krabbet meg opp på 60-tallet og vet at om jeg og mine alderskamerater skal ha mest mulig glede av oljepenger og sus og dus, så skal pengene brukes mens jeg ennå er i live. Skit i at min og noen tidligere generasjoner har gitt de unge en verden på bristepunktet, som følge av oljen. Det som gjelder, er her og nå. Og jeg.

Alderisme, har du hørt om det? Det sies at alderisme er den mest utbredte diskrimineringen. Og vi tenker alle på diskriminering av eldre mennesker. Hagen er også opptatt av diskriminering av de eldre. Og jeg. Men etter å ha deltatt i flere forskningsarbeider om diskriminering av de eldre, ble jeg lei av ensidigheten og ledet to arbeider hvor vi så på begge sider: diskriminering av eldre og yngre!

Vi brukte data fra European Social Survey, med parallelle spørreundersøkelser i 29 europeiske land (pluss Israel). Jeg må innrømme at jeg ble overrasket over det vi fant. De unge (mellom 15 og 30 år) rapporterte om langt mer diskriminering på grunn av sin alder enn de eldre (70 år og oppover). Samtidig viste undersøkelsen et interessant mønster: I enkelte land som vi med god grunn oppfatter som vennlig innstilt overfor eldre mennesker, slike som Norge og Sverige, var det lite opplevd diskriminering blant de eldre, men påfallende mange unge som rapporterte at de ble diskriminert på grunn av sin alder.

Vi fulgte opp med en ny undersøkelse. Artikkelen er ikke publisert ennå, men jeg drister meg likevel til å gjengi noen funn fordi enhver forsker kan etterprøve dem, dataene fra European Social Survey er fritt tilgjengelige for forskere. Nå kunne vi stille med noe forskningen elsker: hypoteser, antakelser om sammenhenger, som man så kan teste statistisk. Vi antok at i samfunn som er flinke til å ta være på de eldre (målt med den såkalte AgeWatch Index) finner vi at de unge opplever mer aldersdiskriminering. Ikke nok med det. Vi antok også at en sosial norm mot aldersdiskriminering kommer de eldre til gode, men ikke de yngre. Og akkurat slik var det da vi analyserte dataene.

Dessverre kan vi ikke trøste oss med at de unge blir ekstra sensitive i samfunn som tar godt vare på de eldre. Det var også en klar sammenheng mellom et aldersvennlig samfunn og økt forakt overfor de unge.
Neste gang noen av oss godt voksne uttaler oss nedlatende om skoleungdom som søker til gatene for å demonstrere mot et løpsk klima, eller neste gang vi viser forakt overfor andre generasjoner fordi de er unge, da har de et ord de kan bruke: Alderisme.

For min egen del kjenner jeg et sus av glede når Hagen taler vår sak. Hvem trenger ungdommen? Trekk opp den stigen, er du snill.