Dagens korte innlegg

Om salget av Sjømannsskolen, demenslandsby på Hasle, en oljerangel og politikere.

Salget av Sjømannsskolen - god butikk for «noen» - men denne «noen» var ikke Oslo kommune

Av Odd Egil Rambøl, siviløkonom

James Stove Lorentzen, bystyremedlem for Høyre, mener det er historieløst å kritisere at Høyre og Frp i 1989 solgte sjømannsskolen på Ekeberg for 35 millioner, (tilsvarer 60 millioner i dag), for så i 2013 leie skolen tilbake for 20 millioner i året, og etablere Kongshavn videregående skole.

Historien startet i 1989. Da solgte man ikke eiendom om man ikke måtte, og Oslo kommune måtte ikke selge. I alle år har Høyre hevdet at kommunens økonomi er god. Det har vært begrunnelsen for at det ikke var nødvendig med eiendomsskatt.

Man har imidlertid ikke tapt penger, hevder Lorentzen, for pengene er brukt til å kjøpe annen eiendom. Men skal dette være lønnsomt forutsetter det at de har kjøpt fra  eiere som er like «smarte» som Høyre- og Frp-politikerne i Oslo.
Fram til 2005 holdt BI til i Sjømannsskolen, etter det overtok Avantor eierskapet. Våren 2012 inngikk Avantor en avtale med Oslo kommune om rehabilitering. Bygningen skulle brukes som videregående skole. Kommunen hadde i dette området et presserende behov for en videregående skole til 600 elever. Så kan enhver tenke seg hvem som stod sterkest i de forhandlingene.

Ifølge Estate Nyheter ble bygningen i 2015 solgt til et Pareto syndikat for omkring 450 millioner. Selv om både endret kroneverdi og rehabiliteringskostnader trekkes inn, og dette har vært meget lønnsomt, gjelder det ikke Oslo kommune.

Lorentzen mener det er relevant å sammenligne leiekostnadene ved Kongshavn med tilsvarende utgifter ved kommunens nybygde skoler, og forteller at leien for Kongshavn er konkurransedyktig. Men her er det en helt vesentlig forskjell. Hva sitter kommunen igjen med når leiekontrakten på 25 år avsluttes? Ingenting! Hva har kommunen igjen når den har betalt for driften av egne skolebygg? Kommunen eier bygningene! Salget av Sjømannsskolen var utvilsomt bra business for noen, men denne «noen» var ikke Oslo kommune.

 

 

Å planlegge for framtida

Av Fredrik Gløersen, Hasle

På Hasle skal det bygges en demenslandsby, og det er supert. Men ikke hvis man samtidig legger opp til en trafikkøkning gjennom et borettslag. Og hvorfor lar man en av Oslos vakreste bygninger forfalle når man har sjansen til å restaurere den?

Planarbeidet for den nye demenslandsbyen er godt i gang. Vi som bor i området ønsker prosjektet velkommen og ser mange positive kvaliteter ved det. Vi er blitt invitert til beboermøter og fått spille inn ønsker og behov som er koblet til selve demenslandsbyen. Dette er bra.

Inne på prosjektområdet ligger det i dag et ubrukt, verneverdig sykehjem fra 1923. I sin nåværende forfatning er det gamle sykehjemmet til skam for byens innbyggere. Murpussen faller av, vinduer er knuste, byens løse fugler ruser seg der og antagelig bor det noen der. Den vakre og staselige bygningen har en fantastisk plassering, med panoramautsikt over Oslo. Bygningen ville være en pryd for ethvert prosjekt. For eksempel som en del av demenslandsbyen, eller et sted med kulturtilbud for barn og unge. Det vil være en god ide å satse på tilbud som er lokalt forankret og som innebærer minimalt med trafikk. Når utbygger isteden velger å ikke innlemme det gamle sykehjemmet i det nye prosjektet nå mener jeg at politikerne bryter med rekkefølgebestemmelsen.

Å utsette rehabiliteringen av det gamle sykehjemmet vil skape betydelig anleggstrafikk på et senere tidspunkt gjennom et av Oslos mest barnerike borettslag, Lille Tøyen hageby. Isteden kunne all anleggstrafikk gått utenom hagebyen slik det er lagt opp til for demenslandsbyen. Og når Plan- og bygningsetaten omregulerer et kulturminne til en potensiell parkeringsplass mener jeg utviklingen går i feil retning.

I tillegg mister barna i området en stor og nydelig eplehage og en lekestue som ligger på det flotte grøntområdet som snart skal rives. Dette er et område som ungene i dag bruker mye i leken. Derfor håper jeg at Omsorgsbygg vil fokusere på å bidra til et godt nærmiljø og naboskap når de tar over driften av den nye demenslandsbyen. En godt tiltak vil være å bruke de planlagte parkeringsplassene til et rekreasjonsområde for barn og unge. Dette lar seg gjøre ifølge reguleringsplanen. På den måten reduseres framtidig trafikk gjennom nabolaget og samholdet mellom demenslandsbyen og nabolaget styrkes.

Jeg mener at politikerne bør bruke ekstra midler for å sikre at en av byens flotteste perler, som det gamle sykehjemmet er, rehabiliteres nå. Men politikerne nøler. Det kan virke som om de er mest opptatt av å spare penger. Det vil bli langt dyrere å rehabilitere det gamle sykehjemmet senere. Jeg har hatt flere møter med lederen i byutviklingskomiteen og informert byrådslederen om saken. Foreløpig uten resultater, selv om plan- og bygningsetaten samt byantikvaren støtter forslaget. Politikernes evne til å påvirke dette prosjektet i en positiv retning vil nok for mange bli viktig når de skal vurdere hvilket parti de skal stemme på til høstens kommunevalg.

 

 

Etter ein oljerangel

Av Ole-Jacob Christensen, styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet dei Grøne

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri la meg lura meir av Sylvi og av Siv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fly meir og opne oljefelt,
men tala varmt om elbilar og aldri si no' kontroversielt,
trur eg

Eg skal aldri selga klimakvotar mer i valkamprus,

men tala vent og grønt på Høyres Hus,

trur eg.

Alle nye oljefelt skal eg sky som bare fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein tilhengjar av Lan,
trur eg.
Eg skal sitte foran FN og bærekraftig skrifte,
og drikka økologisk saft medan drøset går om det grøne skiftet,
trur eg.

Då skal ingen meir få sjå meg når det lir til klimakrise,
koma ruslande frå valkamp utan å ha nekta kua fise,
trur eg.
Eg skal legga meg når ulven går til kvile i sitt bol,
og stå opp når ørna flakser og skrik i aftensol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg. 
Taka striden upp mot kjøtet og den heile oljemakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit oljefat til å leska meg på fyrst,
trur eg.

 

 

Politikk, penger og makt (eller hvordan bli politiker på 1-2-3)

Av Lena Olsen

De er de folkevalgte, valgt på grunn av sin samfunnsideologi og sitt engasjement, som tar kampene og fremmer sakene som betyr noe for folk. Saker som handler om ditt og mitt liv, fra dagen vi blir unnfanget til den dagen vi går i grava, det er politikk.

I denne yrkesgruppen stilles det ikke noen krav til kompetanse eller erfaring. Det er en spesiell type folk som blir politikere, sies det. De liker å være i synlige, er flinke til å kommunisere frem et budskap og har gjerne en personlighet som appellerer til en gruppe folk. Har man disse personlige egenskapene og i tillegg tatt på seg et politisk verv har man selvfølgelig krav på en «skikkelig» lønn. Forskjellene i Norge øker og forskjellen mellom en politikerlønn og gjennomsnittslønna til folk flest er et godt eksempel på nettopp dette.

Hvem som helst kan bli politiker, du må bare gjøre følgende:

1. Meld seg inn i et politisk parti
2. Møt opp på medlemsmøte
3. Si ja til et verv

Før du vet ordet av det sitter du i bystyret og du har fått en fot innafor.

Tenk deg at du går fra en middels arbeiderinntekt, til en inntekt på nivå med bedriftseliten? Det å være folkevalgt er en midlertidig stilling, du er bare i denne stillingen så lenge folk ønsker, men penger og makt forandrer folk – det er vanskelig å gå tilbake.

Så har vi de som er flaska opp i politikken, hvor de politiske samtalene rundt middagsbordet har formet både språk og meningsholdninger. For folk flest tilhører disse en egen rase politikere som gjennom generasjoner har vært med, og er naturlig del av, det politiske bildet. De ånder og puster politikk på et nivå som går over hodet til folk flest. De er dyktige, men er de egentlig i kontakt med grasrota? Denne gruppen sitter gjerne godt i det økonomisk fra før og forsvarer gjerne elitelønna med nettopp det; «Man må jo kunne tjene nok til å vedlikeholde den livstilen man er vant med.» Virkelig? Representerer disse deg?

Det er ikke rart at folks oppfatning av politikere generelt er mistroisk. Løfter brytes og adferd endres fra opposisjon til posisjon. Vil vi virkelig ha folk som er motivert av penger og makt, som lar seg kjøpe i jakten på posisjonering, til å ta livsviktige valg, for våre liv?

Jeg tror alle ønsker folkevalgte som man kan stole på, uavhengig politisk retning, og da er det helt naturlig at vi stiller oss følgende spørsmål:

Tiltrekker denne lønna de rette folka?